JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Bror Hagemann er en forfatter som skjønnlitterært sett er lite opptatt av å beskrive personer som lever et A4-liv. I sin siste roman «Ved elva», som skal være hans femtende, møter vi Åshild Brekka, ei ganske merkelig voksen dame. Hun har levd et langt liv sammen med ektemannen Per Louis Smedsrud, en presteutdannet fyr hun traff allerede i sin ungdommelige studietid. Om Brekka er noe merkelig, litt ute av vanlig kurs, er kanskje mannen enda rarere. Presten har et relativt åpent forhold til sin alkoholisme. Han lever sjølsagt ikke så veldig greit med det, men har få problemer ved å framstå med sine problemer. I tillegg møter vi hans kompis og svirebror Aage. Livet lever de alle på Sagene i Oslo, rundt lunsjbaren, Myrens Verksted og Arendalsveien – av og til med en avstikker eller tre til nabobydelen Torshov. Jeg har bodd på flere steder i dette landskapet sjøl, så jeg kan bekrefte at Hagemanns beskrivelser er gjenkjennbare. Ekte arbeiderklassestrøk er det også.

Fortellingen starter med at en politimann dukker opp på døra til Åshild. Per Louis har vært borte i 16 timer, hun værer en uhyggelig beskjed. Og det stemmer. De har funnet Per Louise død i Akerselva, og ikke nok med det – de har funnet kompisen Aage i samme elv også. Livløs, han med. Hva har skjedd? Her er det opplegg til en kriminalroman siden politimannen, som riktig nok strir med noen private problemer av mer amorøs art, blir svært nysgjerrig på hva som kan ha skjedd den natta da Aage og Per Louis rett etter midnatt skal ha forlatt lunsjbaren sammen. Vi lever i overvåkingssamfunnet, der alle ser deg. Her er det kameraer både på busser og andre steder som er i sving. Hele døgnet. De to mennene er grundig observert.

Men den allvitende tredjepersonsfortelleren i romanen er ikke så veldig opptatt av det mulige kriminelle her, men ruller isteden opp bakgrunnen for deres liv. Og det er som de flestes liv brokete nok. Åshild forlot tidlig sitt familiære rede, hun fikk barnet Axel i svært ung alder – hun kastet seg etter hvert ut i det intellektuelle og traff altså teologistudenten Per Louis. Det er slett ikke kjærlighet ved første blikk, de må virkelig jobbe for det. Men de er begge sånn passe utenfor det vanlige og allment aksepterte, ingen av dem er skråsikre på hva de skal bli når de blir store. Om det er en god kombo, kan sjølsagt diskuteres – men sånn blir det likevel.

Denne fortellingen må kunne leses som en kjærlighetsroman. Det handler om en kjærlighet som er nødvendig, som er sterk – som ikke ruster, men som likevel gir rom for mer enn at to mennesker klamrer seg til hverandre i gleder og sorger til døden skiller dem ad. Parallelt med forholdet til Åshild og Per Louis løper også venneparet May Liss og Aages forhold. De har det ikke bestandig så lett de heller. Alt dette får vi presentert i mange flashbacks som ikke følger en konsekvent kronologi. Gode og erfarne forfattere er dyktige til å få flyt i sånne komposisjoner.

Skulle jeg ønsket meg noe mer av denne relativt nøkternt fortalte historien, måtte det handle om Åshilds sønn Axel. Han blir gjennom hele boka, fra fortids- til nåtidsplan, bare en bifigur. Vi får helt mot slutten vite at han som voksen befinner seg i USA, og at han kommer hjem til bisettelsen av sin stefar i Sagene kirke. Axel skulle jeg gjerne visst mye mer om – hva tenkte han om sin mor? Var han nysgjerrig på hvem som var hans biologiske far – de fleste er jo det? Ja, det er en mengde ubesvarte spørsmål her – og noe av det er romanens adelsmerke. Kan det tenkes at det dukker opp en oppfølger her? Uansett, Bror Hagemann har skrevet en medrivende roman om kjærligheten – at den verken kan tas for gitt eller er noe som kommer rekende på ei fjøl. Kjærligheten er jo som bekjent noe av det farligste vi kan gi oss ut på, den er langt skumlere enn å hoppe i strikk. Med litt livserfaring, skjønner du som regel dette. Og da kan det dessverre være for seint.