JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke få forfattere som en eller annen gang i sin karriere kommer til det stadiet at de skriver farsportrettet. Lars Ramslie brukte sju romaner, i den åttende så kom det nevnte portrettet. Og når det kom – ja, så ble det sterkt og kraftfullt. Det blir det for øvrig nesten bestandig når Ramslie skriver romaner. Han sparer sjelden på noe.

Året er 1983, den lille gutten Lars-Einar er ni år gammel. Far og mor er for lengst skilt. Mor har giftet seg på nytt, faren sliter vesentlig mer med å finne noen ny. Kjærester kommer og går. Far sliter i det hele tatt med det meste – ikke minst livet som sådan. Tidlig får vi vite at han har en voldelig fortid, ei fortid han overhodet ikke har lagt bak seg. Dessuten er rusen en del av hans hverdag. Også den er av det voldsomme slaget. Rus og vold er som kjent en dårlig kombinasjon. Men Lars-Einar er glad i sin far, ni-åringer er ofte det – det er mye ved livet de ennå ikke har forstått, ikke har forutsetninger for å forstå. Skjønt, han blir bråmoden dette året.

Lars-Einar blir med faren sin på ferie til en gård som har vært i familiens eie i hundrevis av år. Faren har et sterkt forhold til denne gården, en gård som er i ferd med å forfalle. Dette er romanens nåtidsplan hvor vi befinner oss mesteparten av tida. Men vi ville ikke ha skjønt så mye om vi bare var i presens, her trenger vi litt tilleggsinformasjon. Derfor serveres vi streif av hendelser fra fortida – ja, av og til framskrives også handlingen til våre dager da faren for lengst er død, og livet virker skjørt som flatbrød.

Denne fortellingen fortelles ikke i en stram kronologi, uten at det gjør noe som helst. I passe doser slipper fortelleren opplysninger, gjerne litt brått og uventet, og vi drives med i dette minnearbeidet til Lars-Einar, i hans monument over en far han åpenbart fortsatt har et ambivalent forhold til.

Farens problem er at han like lite som han klarte å være ektemann, heller ikke klarer å være far – han sliter i det hele tatt med å være menneske, i hvert fall et omsorgsfullt menneske. Han har på sett og vis bare noe klassisk mannlig å by på, fjellet, geværet, vannet. Og hvilken appell har det til en usikker sønn som trenger kjærlighet og trygghet?

Lars Ramslie har en særegen skrivestil. Setninger som er korthugde avløses av lange setninger, ofte bare avbrutt av utallige kommaer. Det skaper et driv og et tempo, men også en intensitet som truer med å bryte ned hele fortellingen. Romanen har kun tre kapitler, og innenfor disse en drøss av avsnitt. Du må lese konsentrert for å henge med. Her er ikke rom for sjekking av mobiltelefon eller oppdateringer på facebook. Jeg anbefaler at denne teksten leses i ett eneste drag.

Dette er en roman som berører. Det er et hjerteskjærende forhold mellom far og sønn, så ulike forutsetninger, så like behov, men begge er ute av stand til å virkeliggjøre det de innerst inne ønsker, det de innerst inne trenger. De er far og sønn, de trenger hverandre. Det går dårlig med faren, det får vi vite – hva som skjer med Lars-Einar, sier romanen ingenting om. Det rare er at denne tunge teksten også avdekker en ømhet og varme som er sjelden vare.

Ramslie sløser ikke med ordene. Likevel får han fram det vi trenger for å skape oss et bilde av dette far-sønn-forholdet, et forhold som er omsluttet av hat og kjærlighet, som er omsluttet av livet sjøl.