JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Per Halvor Vale levner aldri noen tvil om hva boka hans handler om. Allerede på tittelsiden er katta sluppet ut av sekken. Vale er cand oecon fra Universitet i Oslo og dr. agric. fra Universitet på Ås (NMBU). På sistnevnte institusjon har 86-åringen også vært 1. amanuensis i samfunnsøkonomi. I første setning av forordet slår han fast at denne boka har han ikke skrevet for moro skyld – formålet er å rope et varsko. For siden 1945 har 80-85 prosent av norske gårdsbruk forsvunnet – dette kan ikke fortsette om landet og bøndene skal klare å fø sin egen befolkning (pluss seg sjøl), sånn hovedoppdraget er. Dette er ikke nye tanker, flere har ytret dem før ham både i avis- og tidsskriftsartikler og i bøker. Men politikerne, som legger de viktigste rammevilkårene for norsk landbruk, ser ut til å ha litt tungt for å få med seg budskapet. For der i gården ropes det på effektivisering, effektivisering, effektivisering. Og sånne rop har en tendens til å føre til det samme som skjer i dagligvarehandelen der bondes produkter som regel havner: De små forsvinner, og det blir færre og færre store igjen. Survival of the fittest, kalte Charles Darwin en sånn utvikling på naturens vegne og var svært fornøyd med den «oppdagelsen». Vale er litt mindre fornøyd på sitt felt, og har skrevet ei bok på litt over 100 sider for at denne utviklingen skal snu. Han etterspør en ny landbrukspolitikk – en mulig snuoperasjon.

Er så dette ei bok og en forfatter som ønsker seg tilbake til the good old days, som er nostalgisk og ser kua gjennom brillene til Freias melkesjokolade? Nei, så ekstrem er han ikke. Første del av bokas tre deler går han historisk til verks. Han gir kortversjonen av hva som har skjedd i norsk landbrukspolitikk siden krigen. Landet skulle bygges opp, at det var viktig å få fart også på jordbruket, er forståelig. Tanker om rasjonalitet, effektivitet, automasjon og alt annet som kunne bringe flere friske poteter på tallerkenen til oss forbrukere var svært salgbare i kjølvannet av andre verdenskrig. Og de fleste bønder lot seg også rive med. Det tok lang tid før spredte protester dukket opp. Når vi nærmer oss vår egen tid, og datateknologien starter med sine kvantitative målinger om hvordan vi har det her i landet, finner vi ut at vi spiser langt mindre poteter og drikker langt mindre helmelk enn vi en gang gjorde her til lands. Da begynner alarmklokkene å kime. Helmelk blir du tjukk av med alle de konsekvensene det har, og fra Asia og Italia dukker det opp ris og pasta i store kvanta. Hvordan skal den norske bonden møte dette? Nå dreier det seg ikke lenger om å forlange høy toll på europeiske oster, nå må vi – altså bonden – få ut fingern og gjøre noe sjøl. Hesten ble skiftet ut med traktoren – What’s next? Og kanskje enda viktigere: Hva skal bonden leve av der utgiftene til konkurransedyktig utstyr skyter fart og bare har himmelen som grense?

Vale skriver også ut en rørende fortelling om hvordan det var da han var liten gutt og tok del i familiens virksomhet. Det er vel en del av advarslene dette også, men om sånt biter på temmelig hardhudede landbrukspolitikere, tviler jeg dessverre på. Skjønt, hva virker da?

Bøker om landbrukspolitikk kan ofte bli skjemmet av for mye stammespråk. Dette politiske feltet er om ikke utelukkende for nerder, så har det sin egen fagterminologi. Vales språkbruk er her til å bli klok av. Han gjør sitt beste for å forklare et vanskelig fagfelt på en rimelig folkelig måte. En del tabeller viser han også fram som godt illustrerer flere av hans poenger.

Om boka har vært gjennom språkvask, slik alle bøker bør, er tvilsomt. Det kryr nemlig av ord som skal sammensettes, men som Vale har valgt å dele opp uten en gang å bruke bindestrek. Sånt bør ikke forekomme så hyppig som i denne boka. I tillegg til å rette opp dette, anbefaler jeg forlaget til å trykke opp169 nye eksemplarer og sende dem til Stortinget.