JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Londonjenta» er bind to av den finlands-svenske arbeiderlitteraturforfatteren Susanna Alakoski (født 1962) sin bomullskvartett. Bind 1 kom på nynorsk i fjor, het «Bomullsengelen» og startet på begynnelsen av 1900-tallet. Vi møtte Hilda fra gården Sorola i Østerbotten. Der var det vanskelig å livnære seg. Så Hilda havnet etter hvert i Vasa der den store bomullsfabrikken lå. Hun fikk jobb der, forelsket seg og kom i ulykka, som det het på den tida. Resultatet ble Greta som også begynte på bomullsfabrikken, men hadde større drømmer enn som så.

Og da er vi ved årets bok, nummer to i kvartetten og kalt «Londonjenta». Greta er først en tur innom Stockholm før hun drar videre som tjenestejente for familien Conley i London – det vi vel med et godt nynorsk ord kaller en au pair. Vi befinner oss på 1950-tallet.

Greta stortrives i London. Her har hun fått en frihet som hun aldri har hatt får. Her kan hun drømme om store filmstjerner – ja, hun kan til og med møte dem i levende live. Som Liz Taylor og Frank Sinatra. Men som klisjeen vil ha det til at alle jenter på denne tida drømte om: Det aller viktigste var å finne en mann, gifte seg og stifte familie. Ingen forskjell på borgerskapet og arbeiderklassen der. Samtidig diskuteres seksualitet på den særegne og blyge nittenhundretallsmåten. Avstanden mellom skjøge og madonna er stor. Og i sentrum for dagdrømmen, i hvert fall for arbeiderklassens kvinner og menn, står klassereisen.

Greta forsøker å holde kontakten med sin bror Jonni og moren Hilda. Innerst inne tar hun avstand fra begges liv, sjøl skal hun aldri tilbake til verken bomullsfabrikken eller Finland. I mellomtiden forleser hun seg på klassikeren til Jack London: Martin Eden, en av verdenshistoriens mest romantiske klassereiseromaner.

Men det er som i romaner som i det virkelige livet – noen drømmer blir til virkelighet, men de aller fleste går i knas. Så også for Greta, sjølsagt. Alakoski skriver i en realistisk tradisjon, her ligger diktningen sjelden langt fra det dokumentariske. Til slutt treffer Greta mannen i sitt liv. Han heter Henry Mãntiranta, er finsk som henne, og de reiser østover igjen. Ikke til Finland, men til Sverige. De stifter familie, og får til slutt tre døtre. Greta føler seg et øyeblikk som en barneproduksjonsmaskin, ekteskapet begynner å skrante. Var det dette hun drømte om? Er dette den klassereisa hun så for seg i unge år rundt Trafalgar Square og Buckingham Palace?

Og sjøl om dette er en fortelling hvor fokuset er på Greta, så sliter ektemann Henry også. Han var fåmælt allerede i starten. Det blir verre og verre. Heller ikke hans liv blir som han hadde håpet. En dag orker han ikke mer, og tar saken i sine egne hender.

På kulturfronten dukker så vel Suzi Quatro som Mick Jagger opp. Som i hver eneste generasjon fortaper alle de drømmende seg i tidas kjendiser. De blir hverdagslivets sukker og salt. Greta og hennes døtre er intet unntak.

Susanna Alakoski har av enkelte fått betegnelsen «Nordens Elena Ferrante» - altså den italienske forfatteren bak blant annet salgssuksessen Napolikvartetten, bøker hvor vi følger to venninner gjennom livet i et hardt klassedelt Italia. Jo, det er paralleller her. Ikke bare fokuset på kvinnenes slit og drømmer, men også på den relativt nøkterne måten fortellingene utlegges på. Vi hører lite om klasse- eller kvinnekamp, det eksisterer fagforeningskamper, men de er svært nedtonet. Opprøret og det rebelske glimrer stort sett ved sitt fravær. Til gjengjeld er karakterene, særlige de kvinnelige, skildret med omsorg, varme og stor empati. Det blir ikke noe mindre arbeiderlitteratur sjøl om revolusjonsropene uteblir.

Alakoski har et språk som er jordnært, konkret og samtidig bilderikt. Her er scener som ville tålt å bli filmet. Skal det settes fingeren ved noe, må det være at det til tider er litt lite framdrift i storyen. Livet er da ikke så kjedelig! Men det er to bind igjen i kvartetten, så det er lov å håpe på litt mer aksjon i de kommende bøker.