JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I sin femte roman etter debuten i 2017 ble det en «juleroman» på Tove Braathen denne gangen. Vi er i dagene før julaften med tilhørende feiring. De fire venninnene Lillian, Liss, Rita og Rose har holdt sammen siden ungdomsdagene. Skjønt, helt presist er dette ikke. Rose dro tidlig i livet til Spania, til Malaga, og bosatte seg der. Til og med et ekteskap rakk hun å inngå. Og i årenes løp har hun fått besøk av de tre andre jentene som etter hvert ble damer, middelaldrende og med ulike sår og arr etter livets gang.

Da denne romanen starter har de tre nettopp fått beskjed om at Rose skal selge leiligheten sin i Spania, hun er på vei hjem – straks og altså rett før jul. Kan noen av de tre der hjemme i Norge huse henne inntil hun finner sitt eget husvære? Det går raskt fram av teksten av ingen av dem er veldig lysten på akkurat det, det antydes tidlig at Rose er av det noe spesielle slaget – at hun tar en del plass. Skjønt, Lillian melder seg likevel. Hun har nemlig relativt nylig skilt seg fra sin mangeårige ektemann Kolbjørn, Lillan har fått seg en egen leilighet. Hun tilbyr Rose en midlertidig seng i stua på sin ganske lille leilighet.

Romanens tredjepersonsforteller slipper ut såpass mye at vi som lesere skjønner at her kan det bli drama – alle de tre har ett eller annet usnakket med Rose – ja, det er noe anstrengende ved vennskapet sjøl om dette aldri blir nevnt eksplisitt. Noe skurrer rett og slett.

Så en dag tropper de opp på Gardermoen, da Rose reiste fra Norge var hovedflyplassen Fornebu – nå står hun der med lite bagasje og enda mindre penger. Godt humør og stå-på-vilje mangler hun imidlertid ikke. Norsk jul er ikke hennes favorittsport, men hun er huslig og omsorgsfull – om hun sjøl kan tjene på det.

Fortellingen er sett gjennom Lillians perspektiv. Hun er psykolog og praktiserer som parterapeut, hun veit ett og annet om relasjoner mellom mennesker – både de gode og de mindre gode. Sine egne saker, derimot, er hun mindre i stand til å ordne opp i. Ikke helt uvanlig det, mange av oss kan ha sånne «blinde flekker». Lillian har ikke bare et uavklart forhold til sin eksmann, men også til deres felles datter Ellinor som også er en karakter som ikke helt er A4.

Da de fire venninnene er vel samlet, starter en minne- og erindringsprosess. Bakgrunnen deres rulles gradvis ut – særlig Roses. Til slutt viser det seg også at hun i lang tid har levd på en livsløgn. Her ble nok sannheten for tung å bære. Som sannheter ofte kan bli. Helt til de må ut i dagslyset.

«Jul for nybegynnere» er en spenstig tittel, men det forekommer meg at handlingen her ikke nødvendigvis måtte vært lagt til julestria. Det gir sjølsagt fortellingen litt ekstra spenning, nerve og intensitet, men det er likevel livets mange hemmeligheter i sin alminnelighet som bærer denne historien. Uansett når på året den foregår. For vi skjuler alle noe, årene går, verden ble ikke akkurat sånn vi drømte at den skulle bli – går det an å starte på nytt, eller – når er det uansett for seint å gjøre det? Livet må jo som kjent leves forlengs, men forstås best baklengs. Noe er ugjenkallelig forbi, det fins ei tid som aldri kan bli noe annet enn minner. Gode og dårlige. Nostalgi kan være en vakker sportsgren, men fører sjelden til noe konkret.

Denne romanen har en åpen slutt. Rose er nemlig ikke ved veis ende, hun er full av ideer og tiltakslyst. Hvordan vil det gå med henne? Hun er på vei til Ålesund, er det plass til henne der? De tre andre, som alle har passert 60, ser ut til å ha nådd livets høydepunkt. Det er Rose som i dette firkløveret er den spennende karakteren her. Så, er det mer i vente?