JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Kathrine Nedrejords siste bok føyer seg godt inn i den pågående og nærmest evigvarende romansjangeren virkelighetslitteratur. Hun har valgt den Dostojevskij-lignende tittelen «Forbryter og straff», men noen Raskolnikov er vanskelig å få øye på her. Men også virkelighetslitteratur, utskjelt av ganske mange, kan være så mangt. At denne teksten ligger svært tett opp til forfatterens eget liv, er det ingen stor tvil om – hun gjør heller ingen vesentlige anstrengelser for å skjule det. Likevel er det altså dikteriske elementer her, ingen husker hvordan det «virkelig» var – hva som egentlig skjedde. Sånn blir det ofte i våre dager skjønnlitteratur av om du kan skrive levende. Og gjerne litt subjektivt. Og det kan Nedrejord.

Det er en jeg-fortelling, og den foregår i Paris. Fortelleren ble voldtatt, og vi følger hennes liv og tanker i den lange prosessen fra ugjerningen foregikk til rettssaken mot forbryteren er over. Fortelleren deler seg i to personer. Den hun var før, og den hun nå er – altså jenta før voldtekten og den hun er i skrivende stund. Voldtekten har med andre ord forandret hennes liv. Og det virker troverdig. Voldtekten blir altoppslukende, hun tenker på den døgnet rundt – ja, hun tviler heller aldri på at hun skal anmelde den. Gjerningsmannen har lagt igjen sin DNA, han blir funnet. Han viser seg å være sterkt alkoholisert, hjemløs – og temmelig sosialt skadeskutt.

Den voldtatte får i denne tida som prosessen varer en kjæreste. Han blir etter hvert ganske lei hennes opptatthet av hendelsen. Naturlig nok, han er glad i henne, omsorgsfull og ønsker at livet deres skal gå videre. I romanen sier fortelleren blant annet følgende om akkurat dette: «Han trur hele dette prosjektet, alt jeg leser, alt jeg konsumerer av reportasjer om hjemlause, artikler, intervjuer med gjerningsmenn, dokumentarfilmer fra innsida av murene, doktoravhandlinger om voldtektsforbryternes narrative diskurser, bøker og podkaster om virkelige forbrytelser er en form for sjølskading. Jeg trur han tar feil.»

For hennes prosjekt, om vi skal stole på denne fortelleren, og det tror jeg vi skal, er å få et mer nyansert syn på det hele sjøl om hun egentlig hater det også. For dypest sett ønsker hun ikke å forstå gjerningsmannen, vite hvem han er og hvor han kommer fra – egentlig vil hun bare hate ham og få ham dømt fortest mulig sånn at hun kan komme videre i sitt liv. Hun blir gravid i denne perioden også, men mister det første barnet, før hun mot slutten av boka blir gravid igjen. Dette blir på en måte et sidetema i romanen.

Fortelleren dras imidlertid inn i forbryterens liv, hun klarer ikke å la være. Mens hun forbereder seg til rettssaken som hun sjølsagt gruer seg til. Tankene hennes kverner og kverner rundt hva voldtekten har gjort med henne samtidig som hun heller ikke klarer å slippe taket i forbryteren når han er avslørt. Han nekter for forbrytelsen, han skylder på fylla og sier han husker null og niks. Hun har sterke tanker om forskjellen på kvinner og menn, det er et klart feministisk perspektiv her.

Det er til tider et høyt refleksjonsnivå hos denne fortelleren. Særlig imponerende er vekslingen mellom de gjentagende og nesten maniske refleksjonene og de langt mer konkrete og jordnære beskrivelsene av for eksempel hvordan gjerningsmannen har det i fengselet hvor han sitter i varetekt. Hun sier gjentatte ganger at hun ikke ønsker å se ham som mangefasettert – ja, som et menneske med både gode og dårlige sider, men klarer ikke å la være. Dette dualistiske synet er fascinerende fordi det sier noe om fortellerens menneskelighet. Sjølsagt har vi behov for å tegne verden mest mulig svart-hvitt – særlig når akkurat det gagner oss sjøl, men innerst inne veit de aller fleste av oss at sånn er jo ikke verden. Sånn er det ikke når et offer for en ugjerning skal gjøre et ærlig forsøk på å forstå gjerningsmannen heller. Skjønt, lett er denne problemstillingen ikke – og akkurat det er romanens dypeste tema. Kunne dette være framstilt i en sakprosatekst? Ja, det kunne det nok – ja, det har sikkert skjedd også. Men Kathrine Nedrejord har valgt å gjøre dette tema om til fiksjonslitteratur. Og det tror jeg vi som lesere skal være glade for.