JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hun kom til Norge fra Polen i 2004. Hun hadde truffet norske Are, forelsket seg – og hun så seg deretter aldri tilbake. Hun kunne ikke et ord norsk, men hadde talent for språk, lærte seg det raskt og har bodd – med noen avbrudd grunnet utenlandsopphold – i Norge siden. På side 121 av sin debutbok skriver Ewa Sapiezynska, for det er det hun heter, blant annet følgende: «Det å se ned på østeuropeere og andre minoriteter er ikke typisk norsk; det er også slik i Danmark og Tyskland. Eller i Storbritannia, der man har hatt voldelige angrep på blant annet polakker de siste årene. Under brexit-avstemningen ble det distribuert laminerte kort med teksten ‘Forlat EU – Ikke flere polske skadedyr’.»

Og så legger hun til at hun har skrevet denne boka med tittelen «Jeg er ikke polakken din», med klare hentydninger til James Baldwins klassiker «I Am Not Your Negro», i et håp om at vi aldri kommer dit i Norge.

For dette er ei debattbok om rasisme, om hvordan vi, også vi som definerer oss som folk flest, også vi som befinner oss på den politiske venstresida, er gjennomsyret av fordommer om for eksempel folk som kommer fra Polen. Og her er det et helt alfabet av skjellsord å bruke, det er nok å ta av. Hvorfor er det sånn – hvorfor er dette så allment? Det skriver forfatteren, som i dag har utdannet seg til sosiolog og jobber som politisk seniorrådgiver i Redd Barna, ikke så mye om, men hun viser fram situasjoner som er mer enn god nok dokumentasjon på at det ikke er lett å være polsk og bosatt i Norge. Verken da eller anno 2022.

Og det er mange polakker i Norge – det er faktisk den største innvandrergruppa vi har her til lands nå. Etter 2004, da Polen ble medlem av EU, og det ble åpne grenser og fri flyt av arbeidskraft fra EU-land til Norge. Da kom dem i hopetall, særlig bygningsarbeidere av alle slag, på jakt etter jobb og i verste fall ei sliten og vindfull brakke å bo i. Få av dem hadde tenkt å bli her for alltid, men mange har likevel bosatt seg – ja, tusenvis av dem er her ennå.

Forfatteren har snakket med noen av disse, om hvorfor de kom, hva de har gjort her og ikke minst hvordan de har blitt behandlet. Historiene er ganske like. I all hovedsak har de opplevd underbetaling i arbeidslivet – det vi gjerne kaller sosial dumping, de har fått mer eller mindre eksplisitte skjellsord slengt etter seg – de er blitt kategorisert som det ene verre enn det andre. Mye av dette er vond lesning. Skjønt, det må være langt verre å oppleve det sjøl.

Mens hun sitter og snakker med et par av sine landsmenn, de to betongarbeiderne Piotrek og Dominik, ved kjøkkenbordet i deres nye hjemland, spør de om hva hun vil med boka. Hun svarer: «Jeg vil si at ikke alle polakker er like, at det er mangfold blant oss. At vi er mange i Norge, men sjelden kommer til orde. At vi ofte opplever å bli forskjellsbehandlet eller sett ned på.»

Ewa Sapiezynska legger aldri skjul på at hun er indignert. Ja, innerst inne er hun antagelig forbannet, rasende – men raseri gjør seg ikke bestandig like godt på trykk i ei bok. Hun tøyler sinnelaget uten at hun noen gang bikker over i det strengt kjølige akademiske. Heldigvis. Diskrimineringen på bakgrunn av etnisitet ser hun på høylys dag, hun ser den overalt i vårt lite klassedelte og sosialdemokratiske samfunn. Hun registrerer det, hun viser det fram – hun ergrer seg over det. Men hun analyserer det aldri i hjel. Derfor blir det hele ganske sårbart og hudløst. Men slett ikke noe mindre viktig av den grunn, slett ikke mindre politisk. Boka og teksten forteller oss at dette må vi gjøre noe med. Jeg, du – ja, hele resten av det norske samfunnet.