JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dag Johan Haugerud, forfatter og filmskaper, har på rekordtid regissert (og skrevet manuset til) trilogien Sex, Drømmer og Kjærlighet – altså tre filmer som er frittstående, men som likevel på et vis henger sammen sånn trilogier oftest gjør. Skjønt, her er forbindelsen syltynn når det gjelder handling, her er det nok mer en tematisk sammenheng.

I den andre filmen «Drømmer» møter vi Johanne som er 17 år gammel. Hun forteller en sterk historie der hun sjøl er hovedpersonen – det kalles vel voice over om dette hadde vært en fjernsynsdokumentar. Skjønt, vi får flere brudd i filmen der scener utspilles og dialog utveksles. Dialogene er uvanlig gode til norsk film å være. Dessuten er filmen, som andre filmer av samme regissør også er, full av litterære referanser. Her finner vi noe så sjeldent som karakterer som leser bøker – ikke dårlig i vårt gjennomdigitaliserte og mobiltette samfunn.

En dag skal Johannes liv forandre seg radikalt. Det skjer i klasserommet. For inn kommer Johanna, som skal vikariere som lærer, blant annet i fransk. Egentlig er hun bildekunstner, men har bodd et år i Paris. Og den norske skolen mangler som kjent lærere (uten at dette på noen måte er tema i filmen). Johanne får ikke øynene bort fra Johanna, det merkelige som kalles forelskelse har inntruffet – Johanne har aldri opplevd det før, og blir av den grunn slått helt ut. Forelskelsen blir like total som en måneformørkelse, Johanne mister enhver form for rasjonalitet. Og siden kjærligheten ikke ser ut til å bli gjengjeldt, blir alt bare enda verre. Hun tenker ikke på noe annet, natt som dag.

Johanne må til slutt, noe motvillig, ha hjelp av sin mor og mormor – sistnevnte først. Johanne har nemlig skrevet sin sterke og fortvilende kjærlighetshistorie ned på nesten 100 A4-ark. Nå ber hun mormor, som er lyriker og har lest flere tekster før, lese hva hun har skrevet. Først og fremst for at hun sjøl skal få historien ut, dele den med noen. Storyen er så sterk, syns mormor, at hun anbefaler at den blir delt med moren også. Dermed blir de tre om det hele. De to voksne er temmelig rystet fordi de ikke har visst noen ting om hvordan Johanne har hatt det, men de er også slått av hvor godt skrevet dette er. Derfor begynner spekulasjonen å gå om det kanskje kan bli bok av det hele. For mormor har sine kontakter.

Johanne forsøker på en tenårings vis å bearbeide det hele. Det blir litt mindre vanskelig når det går opp for henne at hennes kjærlighet ikke er gjensidig, men det blir ikke noe mindre vondt av den grunn. Til slutt konfronteres mor og Johanna, og eventuelle misforståelser oppklares på saklig vis. Samtidig gjør Johanne et mislykket forsøk hos en psykolog på å komme seg videre.

Det hele ender med at denne historien er sterk og vond å leve med, men du verden så menneskelig. Å bli forelska i lærern er nå en ting, det skjer slett ikke alle, men forelskelsen som sådan – og ikke minst den som aldri blir/ble gjengjeldt – er det få som ikke har opplevd. Den må du, og vi, bare leve med. That’s life. Men jeg tror nok mange i den stappfulle kinosalen jeg så denne filmen sammen med fikk noen flashbacks til egne opplevelser og liv, kjente seg godt igjen og visste at livet går videre uansett hvor vondt det kan være av og til – ikke minst når du bare er 17 år gammel og har mange år framfor deg.

Filmen toner dessuten ut med en vakker scene som ikke skal røpes her, men som er en nydelig konklusjon på hva dette dreier seg om.