JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Veit du hvem Elisabeth «Lee» Miller var? Nei, vel – det var derfor jeg spurte. Hun var født i den lille byen Poughkeepsie i staten New York i 1907, og døde 70 år seinere. Som barn i syv-års alderen ble hun voldtatt, og ble som mange med den erfaringen merket av det. I sine tidlige år var hun fotomodell for bladet Vouge i New York City. Så kom den andre verdenskrigen. Ikke til New York, men til Europa. Lee ville ikke lenger være foran kamera, hun ville være bak. Noen fototriks hadde hun lært av sin strenge far som var en pasjonert hobbyfotograf. Lee traff sin ektemann på en vennefest, de ble forelsket og dro til London. Her var krigen langt nærmere enn i USA, men det var fortsatt ikke fronten sjøl om den berømte blitzen sto på. Men det var i førstelinja Lee ønsket seg med sitt fotoapparat. Og det var ikke bare lett for en kvinne å komme dit. Vi snakker tross alt om 1940-tallet. Men under den amerikanske og de alliertes landsetting i Normandie, den berømte D-dagen i 1944, lykkes det henne å få innpass. Og hun tok bilder verden knapt hadde sett maken til. Lee var tett på, hun skjønnmalte ikke. Seinere fikk hun være med under frigjøringen av Berlin, fotografere i Hitlers leilighet etter at han og Eva Braun hadde tatt livet sitt – og hun fikk bade i Hitlers badekar, noe hun også tok et arrangert bilde av. De aller sterkeste bildene hun tok var likevel av likene fra konsentrasjonsleirene. Der ble hun vitne til noen helt ufattelige scener som takket være sånne som henne også resten av verden har fått se.

Livet til Lee Miller er det lagd en spillefilm av som går på norske kinoer nå. Regien er ved Ellen Kuras, hovedrollen spilles av ingen ringere enn engelske Kate Winslet – ja, hun fra baugen på Titanic. Winslet spiller ypperlig som alltid. Filmen starter med at den aldrende Lee blir intervjuet av en journalist som viser seg etter hvert å være hennes eneste sønn. Lee forteller sønnen om et liv sønnen Antony aldri har kjent til. I virkelighetens verden var det visst sånn at hennes bilder ble funnet godt stuet vekk et par år etter hennes død. Ingen kjente til bildene. Men de ble raskt en sensasjon.

Helt mot slutten av filmen får vi en scene hvor Lee spent blar i et magasin der hun venter å finne noen av sine bilder som skulle ledsage en artikkel om holocaust. Hun blir rasende når det viser seg at bildene har blitt redigert bort – de ble for sterke, mente redaktøren. Nå var det tid til å glemme, ikke å vise grusomhetene sånn de var.

Jeg innrømmer at jeg dro for å se denne filmen fordi jeg er over gjennomsnittet interessert i krigsfotografering. Krigsfotografer er mennesker i krigens frontlinje som i motsetning til soldatene ikke har våpen i hendene, men et kamera. Og det er ikke rare greiene å forsvare seg med. Kamera dreper ikke mennesker. Eller? Og så viste det seg at denne filmen, svært mye takket være solid skuespill av Kate Winslet, inneholdt så mye, mye mer. Og nå kan jeg også svare ja på spørsmålet om jeg veit hvem Lee Miller var.