JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Dette er en jubileumsbok. Skrevet av tre historikere som i forordet redegjør for premissene og hevder at de har fått full redaksjonell frihet. Men, ikke overraskende – boka er ikke i utpreget grad kritisk til oppdragsgiverne: Familien Johannson.

Så lurer du kanskje på hvem denne familien er? Og hvorfor det er noen vits å skrive en jubileumsbok om den – sågar 150-års jubileumsbok? Vel, de som på ett eller annet vis jobber innenfor dagligvarekjeden skjønner det nok.

Eventyret startet med en bondesønn fra Askim med navn Johan Johansen. Dette var en mann med ambisjoner som flyttet til Oslo, endret litt på etternavnet sitt sånn at det ble litt mer originalt: Johannson, og som i 1866 startet sitt eget grossererfirma for dagligvarer (riktig nok ikke aleine, men sammen med en annen) og bare ønsket å se en vei: Framover. I dag har det firmaet han startet for 153 år siden gjort familien hans til en av Norges rikeste. Det lønner seg å handle MED mat.

I starten var det mest importvirksomhet, først og fremst av kaffe og sukker. Etter hvert ble grossistfirmaet Joh. Johannson mer og mer involvert i distribueringen av norske dagligvarer også. Firmaet ble landet største.

Men som de fleste veit har dagligvaremarkedet gjennomgått en formidabel endring. Borte er kjøpmannen på hjørnet – ja, borte er også den rene grossistvirksomheten som Johannsons i generasjoner sverget sin store lojalitet til.

For utviklingen i denne bransjen, kapitalismens lov om du vil, har medført at verdikjeden som en gang besto av produsent – grossist – detaljist (varehandel/butikk) er en saga blott. I hvert fall på eiersiden.

Kampen om matvaremarkedet startet nemlig for alvor på siste halvdel av forrige århundre. Det dukket opp mer mediekåte kjøpmenn som Reitan og Hagen. Konkurransen ble skjerpet, en uunngåelig utvikling under kapitalistiske produksjonsvilkår – var det på tide også for familiedynastiet Johannson å skifte synspunkter og retning?

Ja, det var det. Grossistene med en nesten religiøs holdning til sin profesjon (om vi skal tro historikerne bak denne boka), skjønte at den eneste måten å overleve på i dette rotteracet kanskje ikke bare var å kjøpe opp firmaer horisontalt, som det heter på økonomispråket, men også satse på vertikal integrering på eiersiden. På vanlig norsk betyr det at de måtte inn på eiersiden også hos detaljistene – de måtte kjøpe butikker. Og sånn dukket etter hvert Kiwi, Meny etc etc opp. Distribueringen av et utall varer hadde de drevet med i lengre tid gjennom firmaet Asko. Nå var det tid til å lage sine egne merkevarer sånn at næringsmiddelprodusentene også fikk litt konkurranse. Og familien Johannson litt flere milliarder i en allerede nokså velfylt konto.

Da vi for 19 år siden skiftet årtusen i kalenderen, ble matvarekjeden NorgesGruppen født. I all hovedsak eid av det som en gang var Joh. Johannson.

Det er veien fra bondegården i Østfolds Askim til landets største dagligvarekjede denne boka handler om. Veien var vært fullt av torner – kapitalen er også nådeløs på bakrommet, her gir ingen ved dørene. Her legges det strategier, her noteres det flittig i møteprotokoller. Her sitter det menn i mørk dress og slips. Med høy panne og med håret kjemmet bakover.

Det har blitt en tjukk, interessant bok. Helt nødvendig for de som skal forsøke å forstå hvorfor så mange for eksempel nå roper på en lov om god handelsskikk. Og som spør om ikke det er sånn at NorgesGruppens menn (for her fins det ikke kvinner) bestemmer hva folk flest spiser her i landet. Forfatterne er så vidt innom problemstillingen, men svarer ikke. Det er muligens heller ikke deres mandat. Men det er temmelig opplagt at skal du forstå hele denne historien – få alle fasettene ved matmaktkampen – er det tvingende nødvendig å lese mer enn denne ene boka. Riktig nok kommer Stein Erik Hagen og Odd Reitan så vidt til orde i denne fortellingen, men det er veldig mange andre stemmer som mangler.

Skjønt, dette er jo en jubileumsbok. Og i sånne bøker er det jo vanligst og mest høflig å hylle bursdagsbarnet.