JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fra Bronx til Groruddalen

Blokk til blokk
av og med Castro, Don Martin og Fela
Det Norske Teatret

jan.erik@lomedia.no

Hva er det med Groruddalen som er så fascinerende? Vel, den er landets mest folkerike dalføre, men burde kanskje være gjennombelyst for lenge siden. Er vi ikke ferdige med Groruddalen nå? Problemet er, i hvert fall for dem som kommer fra Groruddalen, at dalen i all hovedsak er beskrevet av andre – med et blikk utenfra. Da blir det en del feil og unøyaktigheter. Å ta dalen tilbake for de som kjenner den, var også noe av motivasjonen til Zeshan Shakar da han skrev den prisbelønte romanen «Tante Ulrikkes vei».

Og vil du ha ekte vare, skal du raskest mulig løpe til Det Norske Teatrets scene 2 hvor stykket «Fra blokk til blokk» nå spilles – ja, spilles! For det er nemlig rapperne Don Martin, Jonathan Orellana Castro og Felipe Orellana Castro som står bak forestillingen. De to sistnevnte er riktignok chilensk fødte, men kom til Oslo og Haugenstua i Groruddalen tidlig i livet. Mens Don Martin er vokst opp på Romsås.

I forestillingen forteller alle tre om sitt eget liv. Et ungdomsliv der det ikke alltid var like lett å finne noe konstruktivt å gjøre – og hvor musikken, hiphop og rap, ble den store lidenskapen.

Don Martin drar oss i tillegg gjennom musikkgrenrens opprinnelse og start – fra Bronx i New York til Romsås Oslo Øst. Og får også fortalt om perioden han delte med Borgersrudbrødrene i Gatas Parlament og hvordan de reiste på turne over hele landet. Med musikken sin, og de politisk radikale tekstene.

Mens castro-brødrene snakker om sin storebror som er deres store idol, men som sjøl ikke orket livet lenger. Fortellingen om han er teaterstykkets sterkeste og mest følsomme innslag.

Bak det hele værer vi klassekampen, den sosiale kampen, kampen for egen identitet. Men aldri noen syting og klaging. For som Don Martin sier: «De korta du får utdelt er de korta du spiller med. Bagasjen som du har med er som oftest hva du stiller med.»

Musikken de spiller er det vanskelig ikke å la seg bevege av – i hvert fall kroppslig. Rap er mye rytme, både tekstlig og tonalt. Og musikken gjennomsyrer hele forestillingen.

Og da vi avslutningsvis også får låta «Jeg er så Oslo du kan kalle meg for Nilsen», Don Martins tributt til byen han er så glad i og til Jokke, Lillebjørn og Rudolf Nilsen, er det hele fullbrakt.

På forestillingen jeg så var det ikke ett ledig sete. Stemningen var nesten elektrisk. Og de tre gutta flørtet hemningsløst med publikum. Her var distansen mellom scene og sal minimal

Hvis du syns det er meningsløst å tilbringe nærmere to timer på teater en varm sommerkveld, så prøv «Blokk til blokk». Kanskje skifter du mening.

Warning
Annonse
Annonse