JAN-ERIK ØSTLIE

"Make America great again", den amerikanske presidentens slagord framstår i et underlig lys etter lesningen av James Wilsons moderne sakprosaklassiker «Jorden skal gråte» - historien om hvordan amerikanske myndigheter, og store deler av det amerikanske folket – har behandlet sin urbefolkning i over 400 år. Boka forsøker å slå i hjel de aller fleste mytene om at da Columbus strandet der borte en gang rundt 1492, så fant han et ubebodd og øde land det bare var å forsyne seg av, et sletteland det bare var å bygge seg hus og hytte på. Myter som ikke bare er mange amerikaneres egne, de er svært utbredt i Europa også.

For der borte, over dammen, området Columbus i all sin naivitet trodde var India, bodde det folk med et levesett, en kultur og sine skikker som var minst like avanserte, verdifulle, respektable og framtidsrettede som vår spansk-engelsk-nederlandsk-europeiske. Over hele det store kontinentet som i dag kaller seg USA, fra Atlanterhavet i øst til Stillehavet i vest, bodde det millioner av mennesker. Urbefolkning, innfødte amerikanere – eller indianere som ble den vanligste betegnelsen for euro-amerikanerne som i de følgende hundreår kom til landet. Og okkuperte det. Hvis du skreller bort all religion, er det et visst slektskap mellom hva vi europeere som bosatte oss i det som skulle bli USA og Israels bosetting på palestinsk territorium i Midtøsten. Det handler om fordrivelse, det handler om okkupasjon av land. Og til sist handler det om fornedrelse, om menneskeforakt. Det tok ikke lang tid før de «nye» amerikanerne, euro-amerikanerne, så på seg sjøl som noe i nærheten av Guds utvalgte folk.

Wilsons bok forteller historien om at indianerne var der (ja, han diskuterer det problematiske ved å bruke dette begrepet, men velger likevel å gjøre det), at de ville fortsette med det – men at de ble bevisst og hensynsløst fordrevet. Tråkket på, ydmyket, latterliggjort, fornedret. Av et amerikansk samfunnssystem som burde skjønt bedre. Bygd opp som det er på tanken om alle menneskers sjølklare rett til individuell frihet – retten til å være seg sjøl uansett hva du sliter med. Uansett hvem du er.

Euro-amerikanerne var jo sjøl flyktninger, mennesker som av ulike grunner ikke fant seg til rette i sine respektive europeiske fødeland. Hvorfor skulle de hate den amerikanske urbefolkningen og deres kultur? Hvorfor kunne de ikke leve side om side i dette enorme landskapet? Hva faen var galt med indianerne?

Wilson skriver at klisjeene og mytene til mange amerikanere nå er så inngrodd i bevisstheten av det virker nesten umulig å fjerne dem.

«Resultatet er, for ikke-indianere, en dyptgripende forvirring når det gjelder hvem de innfødte amerikanerne er, og hva som har skjedd med dem. For indianerne selv er det noe langt alvorligere. Europeernes formodninger om dem har i stor utstrekning avgjort deres historie de siste fem århundrene og hva slags verden de lever i nå. Fra de daglige møtene med Indianeradministrasjonens representanter i reservatene til de bildene de ser av seg selv i fjernsynet, er deres erfaring som folk og som enkeltpersoner i stor utstrekning formet av våre misforståelser.»

Mange av oss er kjent med, ikke minst gjennom barn- og ungdommens lesning av såkalt westernlitteratur, navn som Sitting Bull og Crazy Horse. Sterke og stolte indianerledere – gjerne i vår litteratur bare kalt høvdinger. Og seinere har vi kanskje fått lære å kjenne den tragiske historien ved Wounded Knee der indianere ble hensynsløst slaktet uten mål og mening. Wilson skriver blant annet dette:

«For angloamerikanerne er massakren ved Wounded Knee blitt et øyeblikk fylt med sterk mening, med de trøstesløse bildene av forvridde indianerlik som har frosset fast i snøen. Wounded Knee representerer den skjærende avslutningen av «grenselandsepoken», den 300-årige, kontinuerlige ekspansjonsprosessen som forvandlet landet deres fra noen få, knøttsmå handelsstasjoner til den potensielt mektigste nasjonen på Jorden. «Indianeren» som hadde sperret veien, indianeren som i en viss forstand var det ubesatte, ikke-erobrede kontinentet, var endelig slått. Han var hverken barn av Eden eller villmarkens ville dyr – nå ble han endelig forvist til sitt naturlige hjem: fortiden.»

Stort bedre enn dette går det neppe an å beskrive det.

Og la meg også ta med et sitat fra en fortsatt levende indianer som er trykket mot slutten av boka:

«Amerikanerne er altfor schizofrene (…) De vil ha indianerne til å være akkurat som alle andre, ingen reservater i det hele tatt, og så vil de ha reservater hvor det er fargerike indianere med fjær, som de kan oppsøke om sommeren. Og når man forteller dem at dette ikke henger sammen, sier de: «Jeg skjønner ikke hvorfor det.» Hver eneste én av dem tror de har en indianerprinsesse i slekten, og de er venner med oss, og disse holdningen stikker dypt. Det finnes ingen metode i hele verden, bortsett fra lobotomi, for å få dette ut av hodene på dem.»

Det er 21 år siden denne boka opprinnelig ble skrevet. Skulle det være noen av dere som har lest den før, kan den gjerne leses om igjen. For denne historien må aldri glemmes!