JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomdia.no

Det har i den seinere tid vokst fram en generasjon fagfilosofer som ikke bare skriver fagbøker, kommenterer de gamle grekerne eller holder lærde forelesninger på Blindern og andre universitet og høyskoler. Nei, de skriver bøker for folk flest også – i hvert fall for noen av oss. Med eller uten filosofisk skolering, de skriver om emner som angår deg og meg, de skriver om samfunnsproblemer som det går an å kjenne seg igjen i om du da ikke er altfor sær. Ja, de skriver bøker som gjør at du må tenke litt sjøl også, ikke bare kan kose deg ved peisen med et glass rødvin i hånda.

Einar Øverenget er en sånn filosof. Han er riktig nok professor i faget ved Høgskolen i Innlandet, men griper tak i problemstillinger som ikke bare appellerer til fagfolka i akademia. I sin siste sakprosabok går han i strupen på et av det moderne samfunnets kanskje aller mest utbredte fenomener: de sosiale mediene. Skjønt, han er altså filosof av yrke og utdannelse, så han gjør sjølsagt ikke dette uten en læremester og fagfelle eller to i ryggsekken. Den Øverenget trekker aller mest veksler på i boka «Intoleransens inntog» er Hannah Arendt, den tysk-jødiske filosofen som var yndlingseleven og elskerinnen til en av det forrige århundres mest sagnomsuste filosofer: Martin Heidegger. Og vel var Heidegger stor, ikke minst i egne øyne, men Arendt står likevel fint på egne bein. Særlig er det frihetsbegrepet hun var opptatt av. Aller mest kjent er hun kanskje for boka «Eichmann i Jerusalem» der hun reflekterer over rettssaken mot den kjente krigsforbryteren som sendte så mange av hennes eget folk, jødene, i døden via gasskamrene. Sjokkert ble hennes samtid da Arendt nærmest frikjente Eichmann for hans gjerninger, noen hun imidlertid aldri egentlig gjorde. Hun bare forfektet et noe annet syn, en annen motivering for Eichmanns handlinger, enn det den kompakte majoritet – for å bruke et ibsensk begrep – ville høre. Dette fikk den modige Arendt gjennomgå for, ikke minst i akademiske miljøer i sitt nye hjemland USA. Eichmann fulgte bare plikten, han ble en del av flokken, mente Arendt, han hadde sluttet å tenke som et sjølstendig individ, han handlet bare på rein ordre. Arendt verken unnskyldte ham eller mente han var uskyldig av denne grunn, men hun bare forklarte årsaksforholdet på en noe annen måte enn flertallet ønsket. Sånt faller nesten aldri i god jord.

Øverenget er også opptatt av det individuelle mennesket, det som reflekterer og gjerne går motstrøms om det finner grunnlag for det. Og det er her de sosiale mediene kommer inn. Øverenget mener, som flere andre, at de sosiale medier ikke fungerer spesielt sosialt – i hvert fall ikke på sitt verste. Sosiale medier endrer vårt fellesskap, er en av hans påstander. Vi deltar ikke i det offentlig rom lenger, diskuterer og bryner våre ulike meninger med og mot hverandre – nei, vi befinner oss i timevis inne i de sosiale medier der vi roser og misliker hverandre etter alle kunstens regler og blir bare likere og likere. Til slutt blir vi intolerante. Vi holder oss inne med de vi til enhver tid heier på, de vi deler de samme oppfatningene som – vi blir en del av de mange ekkokammer som sosiale medier byr på. Det skapes en gruppetilhørighet han slett ikke har noen tro på fordi de verken er frie eller skapt av sunn refleksjon og skepsis – det blir nærmest religiøst og fundamentalistisk. Denne utviklingen viser han fram i boka i all sin gru, og sjøl om han kanskje ikke skriver det rett ut – så vil han åpenbart denne trenden til livs. Vi går fra fellesskap til flokk, vi går fra tillit til lydighet.

Det er noe symptomatisk for vår tid at denne boka har fått relativt liten oppmerksomhet i det offentlige rom. Kan det være fordi den er så kritisk til hvordan vi – ja, de aller fleste av oss – oppfører seg i de sosiale medier? Vi blir liksom sittende litt i glasshus. For det er jo alltid litt kleint å være med på en kritikk som rammer oss sjøl. Da er det enklest å holde kjeft og håpe det hele går over.

Men uansett hvem og hvordan denne boka rammer, det er ingen moralistisk bok Øverenget har skrevet. Den er snarere et viktig innlegg om et fenomen som flere og flere blir mer og mer opptatt av. Derfor er boka et fint oppspill, så kjør debatt!