JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fra gul til blå bok

Zeshan Shakar:
Gul bok
Gyldendal 2020

Gyldendal

jan.erik@lomedia.no

Zeshan Shakar debuterte med et brak. For romanen «Tante Ulrikkes vei» fra 2017 fikk han like godt Vesaas’ litteraturpris, en av de høyest hengende litteraturprisene i Norge – prisen som virkelig gir deg stemplet: Et stortalent. Nå er 38-åringen ute med en ny roman kalt «Gul bok» som henviser til langt mer en fargen på omslaget av romanen.

Men først et sidesprang. På slutten av 1980-tallet jobbet jeg noen år i Kulturdepartementet som den gangen okkuperte deler av Y-blokka i regjeringskvartalet sånn det så ut før 22.7.2011. Da ble jeg ikke bare kjent med begrepet «gul bok», men også alle irrgangene både over og under bakken – mellom de ulike blokkene som R5, Sentralblokka, Y-blokka og Høyblokka. Kantine hadde de alle – unntatt i Y-blokka. Det var tre lærerike år for meg – ja, de var skjellsettende for mitt liv.

Hvorfor denne anekdoten? Jo, Mani – hovedpersonen i Shakars roman får jobb i et annet departement som nå har flyttet inn i Y-blokka. Vi er 20 år seinere i tid, men den opplevelsen Mani har de første og de påfølgende dagene i sin stilling som førstekonsulent i departementet er så gjenkjennelige, så gjenkjennelige.

For Mani fra Groruddalen ble etter hvert akademiker, med bakgrunn fra økonomistudier på BI – han får ansvar for statsbudsjettet. Og de som har jobbet med det, som jeg altså har i likhet med Mani, veit at gul bok er den stortingsproposisjonen som departementets byråkrater og politikere jobber med store deler av året, mens den endelige proposisjonen – den som blir vedtatt i Stortinget – heter blå bok. Og det er den blå som teller. Mens svetteavtrykkene fins på den gule.

Jeg vil dermed driste jeg til å påstå at Shakars siste roman faktisk handler om arbeidslivet. Ikke i industrien, i helseomsorgen eller i tradisjonell tjenesteytende næring. Nei, den handler om jobben i Sentraladministrasjonen – i departementet. Og en skjønnlitterær behandling av hva som skjer der er heller ikke hverdagskost i det litterære univers. Bare dette vil jeg gjerne rope et ekstra hurra for.

Og ikke overraskende: Shakar har ikke bare sjøl jobbet der, han gjør det ennå – om enn ikke i sentralforvaltningen, så på høyt, kommunalt plan i Oslos Rådhus. Han har med andre solid bakgrunn for egne meninger. Og som vel allerede antydet – han catcher arbeidsformen, arbeidsrytmen og arbeidsmiljøet som departementsbyråkrat på en utmerket måte.

Men «Gul bok» er ikke bare en roman med handling fra innsiden av Y-blokka, den er ikke bare om regjeringsnotater og mer eller mindre smalltalk med kolleger du aldri egentlig kommer under hunden på sånn rent personlig. Mani har heldigvis et liv utenfor Oppvekstdepartementet. Og i det livet er to karakterer viktige for ham: Faren som er den eneste av foreldrene til Mani som lever, og kjæresten Meena. Som i virkelighetens verden er verken kjæresteforholdet eller sønn-far-forholdet noen dans på roser. Kjæresten krever at Mani frigjør seg mer fra faren, mens Mani etter hvert syns kjæresten nærmest blir en klamp om foten. Hvordan dette utvikler seg får du imidlertid finne ut sjøl.

Det mest dramatiske innslaget i denne tett opp til feel-good-storyen er når det skjer en medielekkasje i departementet. Både ledende byråkrater og selveste statsråden blir kalt inn til Dagsnytt 18 – det handler om at en rasistisk organisasjon er i ferd med å få en statlig støtte mange mener er uhørt. Mani er dypt involvert i saken – ja, han er faktisk dens saksbehandler. Men er det han som har varslet pressen? Du får ikke vite det heller av meg, men også denne sekvensen i boka er ting jeg kjenner igjen fra egen erfaring.

Zeshan Shakar har igjen skrevet en medrivende fortelling. Nå har hans andregenerasjons innvandrere blitt enda mer integrert enn i de var i «Tante Ulrikkes vei» - og nå dukker det opp flere etnisk norske i dikteruniverset hans også. At Shakar er en forfatter med et unikt fortellertalent er hevet over tvil. Stilen er lavmælt, men du verden hvor mye han likevel får fortalt. Om dem og oss – og om at det dypest sett ikke fins noe «dem og oss». Eller for å si det med Haldis Moren Vesaas: Heretter heter det vi.

Annonse
Annonse