JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ganske mange av de forfatterne som har Vesaas debutantpris i beltet, har seinere markert seg sterkt på den skjønnlitterære arenaen. Carl Frode Tiller er et godt eksempel. Hans debutroman fra 2001 «Skråninga» fikk nevnte pris, og siden har Tiller aldri sett seg tilbake. Mest kjent er han nok for trilogien «Innsirkling» som han sluttførte for ti år siden. Nå er han ute med romanen «Arbeidarhjerte» som mer enn noen gang henter fram et tema som har ligget i kim også i hans tidligere romaner. For dette er arbeiderlitteratur anno 2024. Samtidig er det en fin innføring i samtidshistorie, pakket godt inn i fiksjonens rammer – det er dristig diktning med noe attåt.

Vi møter jeg-fortelleren Trond, en arbeiderklassegutt fra Namsos, født i 1970. Faren er en sagbruksarbeider, trofast og troende kommunist av den gamle typen, altså NKP-er, mens mora er hjelpepleier og har litt andre religiøse interesser. Trond distanser seg raskt fra opphavet, her skal eplet falle et stykke vekk fra stammen.

Romanen er flott, håndverksmessig og dyktig komponert. Den kronologiske fortellerlinja kastes over bord, vi hopper rundt i tid og rom og presenteres underveis for mange scener og assosiasjoner. Likevel bevares både tråden i fortellinga og lysten til å lese videre. Og i sentrum står altså Trond – hans vekst og fall. Eller for å bruke en noe annen forslitt term. Vi blir med på Tronds klassereise.

Namsos er nemlig ikke noe blivende sted for Trond, han søker seg til Trondheim der han begynner å studere. Der treffer han også sin kone Therese som kommer fra et mer kunstnerisk middelklassehjem. Trond dras inn i den middelklassen han utdanner seg til. Likevel blir den fremmedfølelsen Trond kjenner på aldri borte. Ord som kollektiv, kollokvie og andre akademiske fraser av mer politisk korrekt karakter som han møter i sitt studentliv, har han vanskeligheter med å integrere i sitt eget liv. Namsosvirkeligheten forlater ham aldri sjøl om han kjemper for å bli kvitt den.

Trond og Therese får etter hvert to døtre, og de blir en ganske klassisk middelklassefamilie på fire med alle de tradisjonelle og familiære intrigene de fleste av oss kjenner seg så altfor godt igjen i. Og med årene kommer også de uunngåelige samlivsslitasjene. Vi skjønner som lesere at dette neppe vil holde livet ut. Trond blir mer og mer fanget av sin egen virkelighet, sine egne tanker. En nøkkelscene i boka er da han mister jobben som lærer. Trond må da ta rev i seilene, han begynner å reflektere over sitt eget liv på en ny og smertefull måte. Han begynner etter hvert å stille kritiske spørsmål sin egen klassereise.

Men denne romanen er likevel langt mer enn en individuell klassereise. Tiller fletter inn i fortellingen en mengde løste og uløste samfunnsproblemer. Da Trond bikker 50 år er han moden nok til å reflektere over alle de forandringene som Norge har gjennomgått. I tillegg nærmer han seg med stormskritt alderdommen og de årene han begynner å bli samfunnsmessig irrelevant, tida da ungdommen – ikke minst hans døtre – overtar, og foreldregenerasjonen bare blir observatører til det som skjer. Rett og slett utdatert. Og da besteforeldre blir like rare og skrukket som museumsgjenstander.

Med Tronds bakgrunn og reise er hans medlemskap i Arbeiderpartiet troverdig. En fornøyelig scene er da faren, kommunisten, konfronterer Trond med harde politiske fakta. Som her: «– Eg les om partiet ditt, sa han. – Det er i krise. Det norske sosialdemokratiet er i krise. – Tja, sa eg og vagga litt på hovudet. – Tja? De fekk 27,4 % i førre stortingsval! – Ja, valresultatet var for dårleg, sa eg. – Men vi må ikkje glømme at vi gjorde det enda dårlegare i 2001. Den gongen var vi nede i 24,3. – Det kan ikkje samaliknast, sa han. – Den gongen skulle de forsvare ei mindretalsregjering som hadde auka skattane, delprivatisert Staoil og Telenor, gått inn for pensjonskutt og i tillegg diskutert kutt i sjukeklønnsordninga. Det var ei nesten håplaus oppgåve. No var de derimot i opposisjon og skulle velte den mest høgreorienterte regjeringa landet har hatt i nyare tid! Og likevel gjer de det så elendig.»

Så forsetter de det politiske bikkjeslagsmålet, trekker in Thatcher, Tony Blair og Gro Harlem Brundtland. Enig blir de sjølsagt aldri. Faren påpeker også at til og med store deler av LOs medlemmer har forlatt partiet. Da svarer Trond litt oppgitt: «– Du svartmalar, sa eg. – Den gongen Arbeiderpartiet var det einaste store partiet som jobba for å løfta arbeiderklassen ut av fattigdom og etablere velferdsstaten, var det lett for folk å sjå kven dei burde stemma på, men no som velferdsstaten er etablert og folk flest synest dei har det rimeleg bra, er det heilt annleis.»

Her vil nok mange nikke gjenkjennende – ja, kanskje langt inn i Arbeiderpartiets egne rekker. Og som Åge Aleksandersen, et bysbarn av forfatteren, en gang sang: «Det e langt igjen te Royal Albert Hall, I fra Namsos å te Royal Albert Hall.» Jeg tror kanskje Carl Frode Tiller også vil skrive under på akkurat det.

Dette er et flott og moderne stykke norsk arbeiderlitteratur. Og det fineste av alt: Det er bare begynnelsen. Ryktet vil ha det til at Tiller sitter og skriver på ei bok nummer 2 om Trond, slekta og vennene hans. På bakgrunn av bok 1, er det god grunn til å glede seg til oppfølgeren.