JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Fra prat til praksis

Eivind Trædal:
Det svarte skiftet
Cappelen Damm 2018

jan.erik@lomedia.no

Det er nesten pinlig å lese Eivind Trædals sakprosabok «Det svarte skiftet». Ikke fordi den er dårlig, snarere tvert imot. Boka er både godt skrevet, klart tenkt og frigjørende provokativ. Det pinlige ved den er hvordan forfatteren kler av verdens politikere i sin alminnelighet og norske sådanne i særdeleshet. Og som den treffende tittelen indikerer – dette handler om miljø- og klimaspørsmål, dette handler om den norske oljevirksomheten. Og hvordan den ikke bare er et velferdsgode, men også en sterk utfordring for det lenge omtalte honnørordet «Det grønne skiftet».

I Trædals bok er det vel knapt en norsk politiker som slipper unna med æren sånn noenlunde i behold. Aller verst går det kanskje utover tidligere Ap-statsminister Jens Stoltenberg. Skjønt, de fleste får sin partibok påskrevet.

Men det startet så bra for en 30 år siden. Med Gro Harlem Brundtland, med høye ambisjoner – med FN-rapporten «Vår felles framtid». Norge framsto som et foregangsland i et miljøperspektiv. Siden har alt gått så meget verre, siden har Norge pumpet opp olje og gass i stor stil, til miljøbevegelsens store fortvilelse – og minst like store harme. Og kanskje verre enn det meste, ifølge Trædal, norske myndigheter har sverget til at det er bedre at reduksjonen av CO 2 foregår utenlands enn innenlands – hjemme bra, men borte best. Sånn slipper vi å endre livsstil, sånn slipper vi å gjøre noe særlig sjøl. Trædal er ikke nådig mot oljeindustrien eller de mange politikerne som forsvarer en fortsatt eller økt oljevinning i tykt og tynt. Det vil altså si de aller fleste politikerne, på tvers av partigrensene. Skjønt, noen unntak finnes, uten at Trædal gjør noe stort nummer ut av det.

Forfatteren mener at Norge i løpet av de siste 30 årene har utviklet det han kaller en ganske unik form for klimapolitikk som hviler på tre livsløgner. For det første at norsk olje og gass er bra for klimaet, for det andre at teknologiske framskritt vil kompensere for fraværet av en aktiv klimapolitikk og for det tredje at det er billigst og smartest å redusere klimautslipp andre steder enn i Norge – at vi kan «hjelpe klimaet der det er» som han så sarkastisk formulerer det. Og disse livsløgnene mener han i all hovedsak er utviklet for å beskytte oljeindustrien og rettferdiggjøre at nordmenn ikke trenger å gjøre plagsomme endringer i sin livsstil.

Når det gjelder livsstil er, Trædal kanskje mest opptatt av vårt materielle forbruk. Han mener det har eksplodert. Vi flyr mer, vi spiser mer kjøtt, bilparken er større enn noensinne sjøl om salg og bruk av el-bil øker. Skjønt, økningen er på langt nær stor nok. Og om alle skulle levd som nordmenn, ville det fått katastrofale følger for miljø og klima. 2/3 av nordmenns klimaavtrykk kommer av det materielle forbruket vårt. Vi er faktisk blant verstingene i verden. Ifølge Trædal.

De som har fulgt med i timen veit at forfatteren ikke er i pensjonsalderen, men har vært med i miljøbevegelsen i en årrekke. Nå er han bystyrerepresentant for Miljøpartiet De Grønne i Oslo. Han har med andre ord sin agenda, dette er ikke synspunkter han har kommet på i farten. Hans sterke argumentasjon for et grønnere samfunn er alt fra overraskende. Og debatten er ikke nødvendigvis lett, det er mange tall og synspunkter å holde rede på. Det er mange avveininger i en paradoksal og uoversiktlig verden. Men en ting gjør Trædal etter mitt skjønn relativt uangripelig: Det er utrolig mye vi kan gjøre sjøl – å skyve ansvaret fra oss, enten til utlandet eller til naboen, løser ingen verdens ting. Hans aggressive angrep på oljeindustrien har sjølsagt sine sider, den er kanskje heller ikke så nyansert bestandig – om Norge kunne tenkt så mange «grønne» tanker uten olja, kan nemlig diskuteres.

Uansett, Trædal har skrevet ei bok som vekker ettertanke, som er stringent i sin argumentasjon, som er renhårig og i et språk som slett ikke fortaper seg i vanskelig fagsjargong. Bare det sistnevnte er en bragd. Vi blir presentert for noen grafer og diagrammer i starten av boka som er mer opplysende enn forvirrende – de er rett og slett til å forstå også for legfolk. Dessuten er dette ei bok det er mulig å bli inspirert av, ei bok som er enkel nok til at du får øye på hva som befinner seg på andre sida av tåkehavet.

Men aller viktigst – og det tror jeg kanskje er hovedpoenget til Trædal – nå er det nødvendig å komme bort fra prat, og rasket mulig over til handling.

Warning
Annonse
Annonse