JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hun er tamil, født på Sri Lanka, men kom til Norge og Hammerfest i svært ung alder sammen med sin mor for å gjenforenes med sin far som hadde flyktet fra krig og elendighet i hjemlandet. Han jobbet på Findus i Hammerfest, en fiskefabrikk som ikke eksisterer lenger. Fra Hammerfest gikk turen etter hvert sørover og endte i Groruddalen i Oslo.

Men historien om Kamsy stopper ikke der. For Khamshajiny Gunaratnam, som hun altså heter ble varaordfører i Oslo i 2015, bare 27 år gammel – tidenes yngste. For helt siden hun meldte seg inn i Arbeiderpartiet, har hun aldri lagt skjul på at hun vil gjøre en forskjell. Og skal du gjøre det i politikken, trenger du en posisjon – helst et verv som betyr noe, du trenger makt. Det fikk hun altså, nærmest før hun visste ordet av det.

Men Kamsy, som er kortformen av navnet hennes, var også på Utøya 22. juli 2011 og klarte å flykte fra gjerningsmannen ved å legge på svøm, en aktivitet hun ikke var altfor komfortabel med. Hun så venner dø, nesten i sine egne armer – det naturlige ville være at Anders Behring Brevik ikke står i så veldig høy kurs hos henne – heller ikke ti år seinere. Og det gjør han da heller ikke, men da hun tredje juledag i år åpner et brev på sitt kontor i Oslo Rådhus og finner ut at det nettopp kommer fra fangen fra Skien fengsel, blir hun sterkt rystet. Breivik ber om en slags unnskyldning, noe han slett ikke får – men et svarbrev får han, trykket på bokas siste sider, og hvor avslutningssetningen er den samme som tittelen på denne boka, ei bok hun antagelig bestemte seg for å skrive da brevet dukket opp.

Hva er det for ei slags bok Kamsy har skrevet? Tja, sjangeren er litt vanskelig å bestemme. En sjølbiografi er det sjølsagt, men Kamsy har jo mange år igjen av sitt liv – her får vi bare de første 33 år. Og det er heller ingen inngående og detaljerte beskrivelser av disse årene. Det er store sprang i kronologien. Og har hun fått skrivehjelp av Dagbladets kommentator Martine Aurdal.

Det framgår av boka at Kamsy har hatt en del å stri med i sin kamp for å bli akseptert som ung kvinne med innvandrerbakgrunn som verken lot seg målbinde av gutteklubben grei i partiet eller andre som ønsket å holde henne nede – for eksempel et etter hvert voksende tamilsk miljø i Norge. Det kan ofte være sine egne man skal ha det av. Oppvekst i Groruddalen, på Rødtvet i sparsomme kår, var heller ingen kjære mor. Kampene har vært mange, og hun måtte i perioder ta dem daglig. Ikke minst har det vært utfordrende å ha beina planta i to kulturer – og ønske det. For Kamsy er stolt av bakgrunnen sin, av Sri Lanka, men er nok enda mer stolt av velferdsstaten Norge – og ikke minst det politiske partiet hun mener er arkitekten bak alle velferdsgodene: Arbeiderpartiet. Det er ingen over eller ved siden av.

En sjølbiografi av denne type vil alltid ha en utfordring for leserne: Det fins bare en stemme. Og den stemmen er ofte i en forsvarsposisjon hvis fortelleren syns hen har fått for mye pepper gjennom livet. Kamsys bok er preget av en sånn innretning. Boka skjemmes litt av denne sjølrettferdigheten. Samtidig er hennes vei mot politikkens tinder i et så saktegående parti som ørnen blant partiene, bemerkelsesverdig. Hun har jo hatt alle odds mot seg, men har stått han av, som de sier der nordpå. Noen nedturer har det vært, men de virker ikke verre enn hos de aller fleste. Boka vitner først og fremst om en vilje og et talent til å iverksette de ideer og verdier hun tror på, så vel politiske som mer hverdagslige og kulturelle.

Kamsy framstår som over gjennomsnittet opptatt av de mest brennbare politiske spørsmålene i vår tid. Samtidig lærer vi nok som lesere mer om henne som person enn om Arbeiderpartiets politikk i Oslo. På sitt beste er hun både ydmyk og belærende på samme tid. På sitt dårligste blir hun dessverre i overkant sjølrettferdig. Likevel er alltid sånne klassereiser som dette interessante å følge.