JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Journalist Shazia Majid har skrevet sin første bok, ei bok i to deler. Den første delen heter «Mødrene», den andre «døtrene». Sakprosaboka handler som undertittelen sier om den lange veien mot likestilling for innvandrerkvinner – et tema som neppe er blitt så grundig fortalt i noen bok tidligere. Og de færreste vil vel tvile på relevansen av en sånn bok. Uten å avsløre utgangen av denne boka, kan jeg vel også antyde at likestillingen ikke er fullført anno 2019. Verken for kvinnene generelt eller innvandrerkvinnene spesielt.

Majid åpner med 1970-tallets innvandring til Norge – og med et særlig fokus på de pakistanske kvinnene som etter hvert fulgte etter sine arbeidssøkende ektemenn. Hun kaller disse fir 1971-ere. Og går alt fra startblokkene ut i hundre mot det patriarkalske samfunnet disse kvinnene lever under – og tilsynelatende må leve under. Ifølge pakistansk kultur. Majid, som er født i Norge (1974) tar utgangspunkt i sin egen familie, sin mor, sine fire søstre og seg sjøl. Moren og faren skiller seg tidlig, han forsvinner ganske raskt ut av fortellingen – det blir mora som må holde familien i gang. Og økonomisk i live. Barna er små, men får raskt lære betydning av arbeid. Og at alle må bidra etter beste evne.

Fortellingen om moras kamp for et trygt liv for sine døtre er en vakker story. Den er bygd på kjærlighet, omsorg og sterk overlevelsesvilje. Familien forsøkte å flytte tilbake til Pakistan mens ungene var veldig små, men det fungerte ikke for moren – de dro tilbake til Norge igjen. Norge var blitt deres hjem. Tusenvis av pakistanske familier har gjort det samme. Derfor blir mye av denne familiehistorien allmenn, den blir et prisme vi kan forstå hele dette fenomenet gjennom.

For Majid underslår lite. Hun forteller om rasismen, om boligproblemene, om språkproblemene – ja, kort fortalt om utfordringene de daglig levde med i et nytt land langt nord i Europa som hadde en helt annen værtype enn de var vant til. Og noe av det fine med denne boka er at disse utfordringene beskrives på en engasjert måte, men aldri med noen form for fiendtlighet til sitt nye hjemland. Ikke en gang myndighetene får gjennomgå. Vi får nøkterne beskrivelser av hva de slet med uten moralske anfektelser. Skjønt, det fins ett unntak. Den patriarkalske kulturen og samfunnssynet som særlig de pakistanske menn bærer med seg overalt hvor de ferdes, får passet sitt påskrevet. Ja, forfatteren går så langt som å hevde at dette er kvinneforakt. Og en kvinneforakt den voksende Majid sjøl er mer enn villig til å kjempe mot.

Den kampen tar hun da også i bokas andre del der hun skildrer døtrene til 1971-erne sin oppvekst i Norge – og altså sin egen. Forfatteren blir tidlig klar over utdanningens betydning for de som aldri blir «kvitt» sin brune hud, som kjemper for respekt og likeverd i et samfunn som er steinrikt på gods og gull, men som er langt dårligere på mye annet. I denne delen av boka løfter Majid også fram en del andre jenter med pakistanske røtter som har kjempet en utrettelig kamp for innvandrerkvinnenes rettigheter og likestilling.

Det er en enormt viktig bok Majid har skrevet. At det særlig har skjedd mye de siste årene når det gjelder innvandrerkvinnenes frigjøringskamp, må du være temmelig blind for ikke å ha lagt merke til. Mye av dette skyldes modige kvinner av Majids type, kvinner som ikke finner seg i å bli herset med av menn som mener kvinner skal tie i forsamlinger, bli værende på kjøkkenet og la seg bli tilfredsstilt av menn etter deres forgodtbefinnende. Innvandrerkvinner som en gang befant seg i skyggenes dal er nå i Norge i ferd med å tre fram fra glemselene, komme ut av skyggene – det er denne boka en god dokumentasjon på.