JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Så langt er det vel her til lands bare Alf van der Hagen som har hatt oppskriften, og nærmes eneretten, på den litterære sjangeren som forlagene ser ut til å kalle «samtalebiografi». Det vil altså si ganske nærgående intervjuer med en forfatter (eventuelt annen kunstner) hvor også biografiske data slippes så ofte at boka også kan leses delvis som en biografi. Men her er det altså ikke Hagen som er i aksjon, men Morgenbladets redaksjonssjef Ane Farsethås, godt skolert i sin litteraturteori som hun også er. Og den biograferte samtalepartner er ingen ringere enn Toril Moi, kanskje vår skarpeste litteraturteoretiker som også har skrevet en god del egne bøker, blant annet Sexual/textual Politics fra 1985. Ei bok som nettopp tematiserer de sakene Moi har vært opptatt av i hele sin akademiske karriere: Feminisme, frihet, litteraturteori og politikk. Hun har gjerne blandet disse emnene, eller kanskje rettere vist hvordan de henger svært nøye sammen.

Toril Moi nøler ikke et sekund med å benevne seg sjøl som en intellektuell – nei, hun mangler svært sjelden sjøltillit i omtalen av verken seg sjøl eller andre teoretikere og kolleger. Moi, som i oppveksten reiste en del, stammer fra Sør-Vestlandet, og da hun var utdannet litteraturviter i Bergen forsvant hun raskest mulig utenlands. Og ble der – først i Oxford, England, siden i North Carolina i USA hvor hun fortsatt bor og virker som foreleser og forsker. Ambisiøs? Nei, mener Moi, ja mener Farsethås. Skjønt, det er omtrent også det eneste de later til å være uenige om også. At Farsethås har stor respekt og beundring for Moi, er denne boka et glimrende eksempel på. Og det er lov, det blir ikke nødvendigvis en dårligere bok av den grunn. Stedene hun har valgt å intervjue Moi er på plasser som har betydd mye for professoren, som Bergen, Paris, Oxford og hjemme i Durham, North Carolina.

Det kunne ha blitt en svært teoretisk og akademisk bok dette her med to så litteraturteoretisk skolerte samtalepartnere. Det har boka heldigvis ikke blitt sjøl om det kan være en fordel som leser å ha litt peiling på litteraturteori og filosofi. Moi framstår faktisk som overraskende folkelig, i hvert fall for de som bare har lest et lite utvalg av hennes egne fagartikler. Dem er det nemlig mange av. Ofte med sterk kritikk av rådende samfunnssyn.

Boka handler ikke så overraskende ganske mye om feminisme, og særlig om Mois store forbilde Simone de Beauvoir som hun også har skrevet ei bok om. Og som dessuten var grunnen til at Moi i ung alder lærte seg fransk. Elsker du en forfatter eller intellektuell høyt nok, ønsker du å lese hen på originalspråket. Men også andre teoretikere og filosofer står til diskusjon i boka. Moi er ofte uenig med dem, i hvert fall på enkelte områder. Hun er også temmelig oppgitt over den situasjonen det akademiske USA i dag befinner seg i med Trump som president. Skjønt, noen retur til Norge planlegger hun åpenbart ikke.

Det nye er nok at Moi i denne boka avdekker mye av sin egen oppvekst på 1950- og 1960-tallet. Og ikke minst om hvordan hun leste det meste av det hun kom over av bøker, til tider drømte seg bort og alltid lengtet ut av sine trange rammer. Datidens kvinnesyn delte hun slett ikke, hun deler vel ikke så mye av dagens heller. Og har valgt å leve barnløs og med en ektemann som er om lag 20 år eldre enn henne, og som for tiden ikke er i sin aller beste helsetilstand. Men Toril Moi er det fortsatt mye krutt igjen i enda hun altså har passert 70 år.

Hennes sterke vektlegging av det subjektive, med klare eksistensialistiske trekk i fransk tradisjon, er det en fryd å lese om. Kritikken av strukturalisme, dekonstruksjon og andre ismer fra særlig 1990-tallet kan kanskje bli litt esoteriske, men som nevnt er dette ei bok det er en fordel å ha noen forkunnskaper før du starter lesingen. Toril Moi er ikke for amatører.

To andre sentrale figurer i boka er Atle Kittang, en lærer hun møtte under studietida ved Universitetet i Bergen på 1970-tallet, og den østerrikske filosofen Ludvig Wittgenstein. Kittang har hun ikke bare gode ord om, mens Wittgenstein nærmest er et intellektuelt forbilde, særlig hva hans språkfilosofi angår.

Det er dristig gjort av Gyldendal å gi ut ei bok som denne. To damer som diskuterer litteraturteori, og en del annet, er neppe det mest salgsfremmende du kan by på i disse mer og mer litteraturfiendtlige dager. Men redaktør og forfatter har ikke gjort denne boka mer kryptisk og språklig subtil enn strengt nødvendig. Og intervjuformen fungerer strålende. Akkurat det gir nok teksten et mer folkelig preg. Leserne får litt mer «luft» mellom resonnementene. Her er det både kunnskap, også ny, og underholdning side om side. Det er noe som jeg oppfatter er i Toril Mois ånd.