JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det er ikke virkelighetslitteratur alt som gis ut av skjønnlitteratur om dagen. Sjøl om det ofte kan virke sånn. Lars Myttings «Hekneveven», den andre romanen i en varslet trilogi, er gammeldags, god diktning – lysår fra virkelighetslitteraturen. Mytting lar fantasien løpe – av og til nesten helt løpsk. Han nekter seg lite. Samtidig er han også nedpå og jordnær når det trengs.

Det er en stor fordel å ha lest første bind «Søsterklokkene». Her fortelles nemlig den myteomspunne historien om de to kirkeklokkene som ble atskilt, men likevel fortsatt klinger når noe er alvorlig på ferde. Nå klinger de hver for seg – den ene nede i tyske Dresden, den andre langt nord i Gudbrandsdalen – i den fiktive bygda Butangen.

Da Hekneveven starter, har vi rundet et nytt århundre. Vi er i 1903, sognepresten er fortsatt i bygda med minnene om sin store kjærlighet Astrid som døde i barsel i Kristiania 22 år tidligere. Presten glemmer aldri Astrid, men trøster seg med at den ene av hennes sønner – Jehans – overlevde og har bosatt seg i Butangen. Skjønt, Jehans er en underlig skrue som er vanskelig å bli klok på. Han holder seg mest for seg sjøl, han er en slags enstøing. Glad i jakt og fiske er han også. Og en dag møter han en annen jeger på en av sine utflukter. Navnet hans er Victor, og det skal vise seg at han er Jehans bror. Et faktum som sjølsagt får stor betydning for handlingens videre forløp.

Jehan blir etter hvert manisk opptatt av å finne den andre av kirkeklokkene, den som befinner seg på bunnen av Losnesvannet, mens presten leter etter Hekneveven – en annen myteomspunnet gjenstand i denne bredt anlagte fortellingen.

Så går tida som den jo alltid gjør – også i romaner. Første verdenskrig kommer, om ikke til Butangen, så til Europa. Og etter den kommer Spanskesyken. Den får bygdefolket føling med. Jehans oppdager at livet ikke blir helt og fullt uten et menneske av et annet kjønn å dele det med – han gifter seg, men barn lar vente på seg.

Vi er altså på begynnelsen av 1900-tallet, og en gryende industri er på frammarsj. Også i Norge, også langt oppe i Gudbrandsdalen. De starter et ysteri, bondesamfunnet er i ferd med å få avløsning. Om ikke lenge skal det ryke fra fabrikkpiper. Om ikke her, så noen mil lenger sør.

Inne i en ganske bred rammefortelling om utviklingen av Norge på denne tida, dikter Mytting en opprivende og intens fortelling om de menneskene som forsøker å livnære seg under trange kår. Noe snakk om utvandring til Amerika er det aldri, Jehans er en driftig kar med stolthet og ønske om å klare brasene sjøl. Samtidig sliter han med å bli anerkjent av sin egen slekt. Han trosser dem alle, og blir mannen som henter strøm og elektrisiteten til bygda. Samtidig er flymaskinene kommet på vingene ute i den store verden.

«Hekneveven» er en fantastisk og sterk fortelling om stolthet, slit, nyrydding og ingeniørkunst. Det er en fortelling om strie mennesker med tro på seg sjøl. Og optimistisk nok er det også en story om en kjærlighet som verken ruster eller råtner på rot. Det kommer heldigvis enda en roman som livnærer seg av dette eposet. Sjøl om den ikke er trykkeklar i morra, er det likevel bare å glede seg.