JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Camino Forlag er relativt nystartet, lokalisert i Fredrikstad, som først og fremst satser på å utgi litteratur fra den delen av verden som ikke får den største oppmerksomheten i mediene eller andre steder. I hvert fall sett fra et europeisk og skandinavisk perspektiv. Og Haiti, et land som i lang tid har vært hjemsøkt av politisk ustabilitet, stor grad av fattigdom og mye annen elendighet som korrupsjon og kriminalitet, er jo et sånt land som ikke preger forsiden i europeiske aviser sånn til hverdags. Presidenten i landet ble nylig drept i sitt hjem, og denne tidligere franske kolonien beliggende i Karibia øst for Cuba, skal hvis alt går sånn noenlunde etter planene (noe det sjelden gjør i Haiti) snart ha et parlamentsvalg. Den som lever får se.

Men det kanskje en del nordmenn fortsatt har sånn svakt i minnet er januar 2010. Da ble øya rammet av et jordskjelv som målte 7,4 på Richter skala, tok livet av 230.000 mennesker, skadet 300.000 og gjorde 1,5 millioner husløse. I kjølvannet brøt det også ut en epidemi som drepte 10.000 mennesker. Og om ikke dette var nok, så har det nettopp gått et nytt jordskjelv til 7,2 på Richters skala, samt herjet en tropisk storm over øya. Enorme ødeleggelser ble konsekvensen av dette også. Jeg bare nevner for orden skyld at den pandemien vi står oppe i akkurat nå, koronasituasjonen, har tatt 811 norske menneskeliv. I know, det kan være unfair å sammenligne epler og pærer, men tall er nå endog tall – og de kan settes ved siden av hverandre, det kan av og til være i orden å komme seg litt ut fra samvirkelaget på Toten.

Det er dette nevnte jordskjelvet som utgjør rammen for James Nöels bok «Vakre vidunder», en tekst hjelpeorganisasjonsarbeider Ingvill Konradsen, som har skrevet etterord til boka, kaller en roman, men som nok de fleste vil si er litt sjangermessig vanskelig å bestemme. Skjønt, det har svært lite med saken å gjøre.

Fortelleren i denne teksten heter Bernard. Han har møtt italienskfødte Amore, og med det navnet har han sjølsagt ikke noe valg, han har forelsket seg i henne. Hodestups. Hun har jobbet en stund for en hjelpeorganisasjon i Haiti. Vi møter dem rett etter jordskjelvet, Bernard beskriver det i all sin grusomhet. Han veksler mellom konkrete, detaljert beskrivelser og blomstrende, poetiske vendinger som er en skjønnlitterat verdig. Det er noen setninger her som jeg neppe har lest maken til noen andre steder. Dette er en tekst du ikke bør haste gjennom, men dvele ved, ta hyppige stopp i lesningen – dette er en forfatter som er svært god på små flater, for å si det på fotballspråket.

«Vakre vidunder» er ingen tekst som syter og klager. Riktig nok får en del internasjonale hjelpeorganisasjoner – ja, egentlig hele industrien sitt pass påskrevet, når Nöel skrur på det sarkastiske giret, gjør han det ikke stykkevis og delt – men helt. Skjønt, noe offer vil han ikke være, han beskriver en stolt nasjon, et stolt folk som reiser seg opp i mer en knestående når katastrofen rammer så brutalt og blindt.

Ved siden av alt dette er denne teksten også en kjærlighetserklæring fra Bernard til Amore, fra Bernard til Haiti. Den har partier som damper av både seksualitet og sensualitet, den har umiskjennelige latinamerikanske trekk. Og en av de mest kraftfulle formuleringer fra fortelleren, som også er gjengitt på bokas bakside, lyder sånn: «Når man har overlevd en tragedie, kan man for helvete gjøre livet til et yrke. Alvorlig talt, livet er verdens eldste yrke».

Det sies av de som kjenner Haiti langt bedre enn meg at dette landet er så heldig å ha flere kreative kunstnersjeler per capita enn de aller fleste. Det tar jeg uten å ha dobbeltsjekket kildene mer enn gjerne for god fisk. Og konstaterer dessuten at James Nöel tilhører denne kunstneriske gjengen.