JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Et spørsmål en del litterater har stilt seg gjennom tidene er hvorfor ikke Henrik Ibsen fikk Nobelprisen i litteratur når hans samtidige Bjørnstjerne Bjørnson fikk den. Den vanligste begrunnelsen har vært at de kunne ikke få den begge to – sånn er det når to samtidige storheter lever på samme tid. Begge kan ikke vinne, en må prioriteres bort. Det samme kan kanskje oppgis som argument for at Leonard Cohen aldri fikk den samme prisen, for Bob Dylan fikk den jo. Så kan litteraturpolitiet diskutere hvem som er størst og best. Personlig er jeg lite glad i sånne sammenligninger. Mesterskap hører idretten til, ikke kunsten.

Ovennevnte står heller ikke å lese i Sylvie Simmons biografi om Leonard Cohen, men den er ment å illustrere at Cohen ved siden av å være en svært populær musiker – særlig i Norge – også litterært sett er på nobelprisnivå.

Denne biografien ble utgitt på engelsk i 2012, fire år før han døde, og på norsk året etter. Noen vil kanskje si boka nå dermed er for gammel til å få oppmerksomhet, andre vil si at Cohen aldri går ut på dato. Og så fins det dem som mener at om du venter på noe godt, venter du aldri forgjeves. Et tilleggsargument kan også være at Cohens nære tilknytning til Norge, gjør han aktuell any time.

Simmons er en engelsk journalist og forfatter som gjorde amerikaner av seg på slutten av 1970-tallet og har spesialisert seg som musikkskribent. Hun flyttet til Los Angeles der også Cohen bodde mange av sine 82 år. Og hun har her skrevet en omfangsrik biografi det tar litt mer enn en ettermiddag å komme gjennom, og muligens flere år å glemme.

Cohen er født 21. september 1934 i Montreal i Canada, en by han aldri ble ferdig med, en by han elsket. Faren hans døde da Leonard bare var 9 år gammel. Kanskje nettopp derfor ble han ekstra knyttet til sin mor som var russisk jøde. Leonard glemte aldri sin jødiske bakgrunn, snarere tvert imot. Han ble tidlig trukket mot diktningen og poesien – ja, rett og slett det å forme ord og setninger. Ellers var han ikke spesielt skoleflink. Som tenåring lærte han seg å spille gitar, noe han aldri ble superflink til – men det holdt. De seks akkordene han kunne, var nok til å trylle fram noen av de vakreste, melankolske moll-låtene vår verden noensinne har hørt. Men han var en sky og sjenert gutt, så det tok lang tid å få ham opp på en scene. Æren for det tillegges Judy Collins. Men når Cohen først hadde inntatt scenen, så ble han der. Først tok han Manhattan, deretter Berlin, liksom.  

På 1960-tallet dro Cohen til den greske øya Hydra, noen få timers båttur fra Atens havneby Pireus. Her traff han blant annet den svenske forfatteren Gõran Tunstrõm og den norske forfatteren og anarkisten Axel Jensen. Og her fant Cohen den alvorlige og vanskelige kjærligheten for første gang. Jensen hadde nemlig med seg kona Marianne og deres sønn Axel jr., men ekteskapet var i sluttfasen, og Axel dro etter hvert fra øya. Da tok Cohen over familieansvaret. Jensen og Cohen ble neppe perlevenner. Cohen kjøpte seg et hus på Hydra og fant ut at her var det fint å leve, ruse seg og dikte. Skjønt, det ble en del avstikkere, oppbrudd og reiser tilbake til fastlandet – resten av Europa og til Nord-Amerika.

Simmons har bygget sin biografi på et stort kildemateriale. Sjølsagt har hun intervjuet hovedpersonen også. Høflig som Cohen alltid var, stilte han opp for boka – men ifølge et etterord brydde han seg lite om hvordan den ble. På sine eldre dager var han opptatt av langt viktigere og mer alvorlige ting. Blant annet klosterlivet som ble mer og mer påtrengende. Cohen var en tenksom mann med blant annet flere diktsamlinger og romaner på samvittigheten. Ja, det var egentlig forfatter han skulle bli som voksen, men fant fort ut at det kunne han ikke leve av. Og da han klarte å sette musikk til de svært avanserte og dyptloddende diktene sine, evnet han å skrape sammen nok til å få smør på brødskiva – og vel så det. Livet hans ble innholdsrikt, aldri kjedelig, men heller ingen dans på bare røde roser.

Simmons har i denne biografien samlet det aller meste som er å si om denne praktfulle kunstneren. Mot slutten av Cohens liv har hun tatt noen short cuts, det gjør ikke så mye. Også den driftige Cohen ble utslitt etter hvert, da greide han ikke så mye mer enn å løfte på natten og smile bredt. Han var nesten redusert til a bird on a wire. Bare noen måneder etter at Marianne Ihlen, en gang Jensen, trakk sin siste pust, dør også Leonard Cohen, 7. november 2016. Men han rakk å sende en hilsen til sin norske venninne, en so long, Marianne.

Akkurat denne avskjeden dekker altså ikke boka av naturlige årsaker, men det er vel omtrent det eneste den ikke dekker. Er du Cohen-fan, er denne boka et must.