JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Han døde bare 31 år gammel i en bilulykke på vei hjem fra Sverige. Flere mener at vi aldri har hatt et større idrettstalent i Norge. Født på Aker Sykehus i 1958, Bjørn Skaare var hans navn. Populært kalt Botta. Han kunne akkurat som et annet idrettsikon i Norge (Tom Lund) valgt seg mange idrettsgrener – han var god i det meste – men valgte ishockey. Det passet lynnet hans best. Dessuten var det mange som drev med det på Kalbakken i Groruddalen hvor han vokste opp.

For to år siden ble det skrevet en biografi om Botta. Forfatteren var Klaus Eriksen, en av mange beundrere.

Eriksen skriver i bokas etterord blant annet: «Dette er én versjon av historien om Bjørn. Det er en historie om sorg, svik, sykdom og angst, men også om kjærlighet, glede og raushet. Det er historien om et menneske som har levet. I denne versjonen berører han dem han traff, og folk får gjennom ham øye på en verden de bare aner eksisterer. Og de føler takknemlighet fordi han beriker deres liv.»

Som forfatteren er inne på: Denne boka er en unison hyllest av Botta. Ikke bare som idrettsmann, men også som menneske. En mann som ifølge Eriksen hadde en treningsiver som går utenpå de fleste. Ishockeyspilleren som til slutt fikk nøkkel til Furusethallen av vaktmesteren fordi han ville trene om natta også, døgnet hadde rett og slett ikke nok timer, en mann som fant opp utradisjonelle treningsmetoder – en som var en trollmann på skøyter, med ishockeykølle og killerinstinkt. Og en som gikk sine egne veier. Etter en kamp i NHL, verdens tøffeste og beste hockeyliga, ville han ikke mer og jekka seg sjøl ned et hakk enda både sovjetiske og tsjekkiske spillere – de beste i verden den gangen – mente han var mer enn god nok.

Botta var astmatisk fra barndommen. Sånn sett var han underdog. Han hadde heller ikke foreldre eller annet støtteapparat som drev ham framover. Ambisjonene måtte han skaffe seg sjøl. Og han var leken, real og nysgjerrig. Etter hvert ble han også personlig kristen. Og la ned en del «treningstimer» der også.

Mens han var profesjonell spiller i NHL ble han intervjuet at Kansas City Star. I dette portrettet sier han blant annet dette: «Jeg synes spillerne tjener for mye sammenlignet med en vanlig arbeider. Vi tjener så godt at jeg har problemer med å leve med det. Idrett er en sosial greie. Jeg liker det så godt, hvorfor skal jeg ha betalt for det? (…) Vi har det for godt og verdsetter ikke det vi har.» Hvilken idrettsutøver i 2019 ville sagt noe lignende? I ei tid da de tjener hundre ganger mer enn det Botta gjorde.

Men som antydet i forfatterens etterord og sitatet ovenfor var det ikke bare fest å være Botta heller. Han slet med sitt, med krav og forventninger fra omgivelsene. En arbeiderklassegutt som rundspilte sine motstandere på isen, som visste hvor god han var, kan fort miste taket på livet. I perioder gjorde han nok det. Kjærlighetslivet var også en relativt turbulent affære. Ett ekteskap sprakk, han var sikkert vanskelig å leve med. Til og med alkoholen kom inn i hans liv når det blåste som aller mest. Og han ble sveket av sitt eget forbund – Ishockeyforbundet. En stygg sak!

Personlig har jeg vært på noen hockeykamper i mitt liv, men fikk aldri med meg Botta. Det angrer jeg på etter å ha lest denne fascinerende fortellingen. Kanskje er den blitt for glorifiserende, for ikonisk. Men hva gjør vel det? Skal vi tro Klaus Eriksen var Botta noe så sjeldent som et idrettstalent utenom det vanlige i en svært fysisk idrett samtidig som han var langt over gjennomsnittet interessert i filosofi og religion. Dessuten brydde han seg om dem som var mindre enn han, dem som ikke fikk livet helt til å gå opp – A5-menneskene, de som satt nederst ved bordet. Slå den kombinasjonen!