Hoem og utvandrerne

JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Knut Hansen Nesje, som oftest bare kalt Nesje, heter en godt voksen kar i 30-årene. Han er slåttekar, vi befinner også rett utenfor rosenes by Molde, på nordvestlandet og året er 1874. Nesje er enkemann, han har en sønn som må forsørges. Nesje treffer Serianna, de forelsker seg i hverandre – snart har de to barn. Men det er ingen spøk å vokse opp på nordvestlandet på denne tiden, nøden er stor – mange drar for å søke lykken andre steder. Spesielt USA, Serianna må se sin lillesøster først gifte seg, deretter drømme seg bort om en tilværelse i et land der alle muligheter til velstand ser ut til å herske. Den amerikanske drømmen var imidlertid ikke helt sann den gangen heller. Men det kommer seinere. Nesje gjør imidlertid ikke klassereise, han blir ved sin lest. Men aldri uten en dyp overveielse.

Dette er rammen rundt Edvard Hoems første bok i sin krønike om familiens utvandringen til Amerika. Den heter «Slåttekar i himmelen» og er en fortelling om knappe ressurser, og drømmen og lengselen etter et bedre liv. Skrevet i en vakker nynorsk prosa som får leseren til å tenke mer på Knut Hamsun og Isak Sellanrå enn på Bjørnstjerne Bjørnson og Øyvind – en glad gutt som gråt når han ble født. Dypest sett er dette en kjærlighetsroman, en sjanger Hoem behersker bedre enn de fleste. The Promised Land, nybyggerne – det går hand og hand alt sammen.

Teksten handler like mye om ei vanskelig tid i Norge – andre halvdelen av 1800-tallet, som en gryende optimistisk tid i Amerika – på prærien, i dakotastatene og i Minnesota. Dit flere og flere nordmenn dro, på jakt etter livsgrunnlag for seg og sine. Historien er jo til en viss grad godt kjent gjennom en del sakprosa, men Hoem får den likevel til å skinne på ny. Noen solskinnshistorie er ikke, men den er full av sødme, håp og framtidsvyer. Skjønt, det er et hardt liv – på Midtvestens enorme prærie der det fortsatt fins indianere – i hvert fall i reservater, er det krevende å få endene til å møtes.

For Nesje der hjemme på nordvestlandet foregår det også en indre kamp. Skal han også reise, eller skal han bli? Hans første barn med sin avdøde kone har forlatt ham, flere står for tur. Nesje sliter med sitt. Nå er det den 16 år gamle Eilert som begynner å røre på seg.

Edvard Hoem er ikke bare en av norsk skjønnlitteraturs flotteste fortellere, han fører et poetisk og billedrikt og sanselig språk også. «Slåttekar i himmelen» er ikke noe unntak. Jeg gleder meg til fortsettelse på sagaen om Nesje, Serianne, Gjertine -

og ikke minst den nye generasjon med Eilert i spissen.