JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

I sin andre roman fortsetter på et vis den amerikanske forfatteren Tommy Orange (f. 1982) der han slapp i debutromanen «There there» (Powwow på norsk i 2020). Skjønt det er bare tematisk – denne romanen kan fint leses som et sjølstendig verk som står godt på egne bein. Og med tematisk mener jeg situasjonen for urbefolkningen i USA både i går og i dag. Eller indianerne som både Orange og jeg foretrekker å kalle dem. Orange er for øvrig sjøl av indianske avstamming og medlem av cheyenne og arapaho- stammen i Oklahoma, men bosatt i Oakland California.

Så hva er da mer naturlig enn å ta utgangspunkt i året 1864 – midt under den amerikanske borgerkrigen – da historien kan fortelle oss om den fryktelig Sand Creek-massakren i staten Colorado der minst 150 av cheyenne og arapahoer ble slaktet ned for fote av nord-amerikanske soldater uten annen grunn enn at de ikke ble sett på som mennesker, de skulle drepes én for én. I denne massakren var det mest kvinner og barn som måtte bøte med livet. Seinere skulle lignende massakrer finne sted på dette kontinentet som mange ynder å kalle frihetens rike, der Gud og presidenten står aller øverst i hierarkiet. Den aller mest kjente udåden er vel massakren ved Wounded Knee i Sør-Dakota i 1890. Her var det i all hovedsak lakota-folket som ble drept. Bestialsk og fortsatt uten lovlig grunn.     

Men romanen handler ikke direkte om dette eller de såkalte indianerkrigene på 1800-tallet. Likevel risser første delen av tre deler opp denne historiske bakgrunnen. Jude Star var en overlevende fra Sand Creek-massakren, og ble seinere fengslet og tvangsflyttet som indianerne har blitt i generasjoner. Han ble videre tvunget til å lære seg engelsk, og å leve som en kristen – et livssyn som ligger milevidt unna de fleste indianeres kultur – ikke minst deres holdninger til naturen. I romanens del to og tre følger vi hans slekt helt fram til 2018 og deres liv i Oakland, på andre sida av San Francisco, kun skilt av the Golden Gate. Og siden vi er i dette området, må vi også en tur innom Alcatraz, det berømte fengslet på øya ute i bukta som stengte i 1963, men som indianerne okkuperte seks år seinere i en berømt aksjon som varte i månedsvis.

Men hovedpoenget til Orange er ikke å være historiker kamuflert som romanforfatter. Nei, det er den sosiale arven Orange presenterer, at undertrykkelsen og forakten for indianerne og deres egen urbefolkning fortsatt lever i beste velgående i det moderne USA. Og hvilke konsekvenser det har for mennesker med indiansk opphav. Når det gjelder levesett, og kanskje aller mest sjølbilde. Når et stolt folkeslag blir forsøkt gjort til statister og mindreverdige borgere, kan det meste skje.

Nå opererer ikke Orange med opprørere i denne fortellingen. Arven fra århundrers undertrykkelse, fornærmelse og fornedrelse får Oranges fiktive karakterer til å vende blikket og følelsene innover. De spør seg hva de skal med skolegang, hva de skal med arbeidslivet – ja, noen av dem om livet i det hele tatt er verdt å leve. Og for å holde ut dette trøstesløse, er sjølsagt all mulig beroligende midler fra alkohol via medikamenter og apotekervare til reinspikka narkotika greit å ty til. Det har også indianerne gjort i generasjoner. Uten at det heller ikke her hjelper det minste.

Orange er ingen rettlinjet forteller. Den episke tråden kan fra tid til annen være litt krevende å finne. Han fester heller ikke storyen i en bestemt hovedperson, men lar kollektivet klinge. Og han er mer antydende enn eksplisitt moralsk forarget. Men bøkene hans nomineres til flere priser over there, så vi har neppe lest de siste setningene fra denne karen, som om vi tar hans unge alder i betraktning, jo egentlig nettopp har startet karrieren.