JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Lars Saabye Christensen er hva vi bør kunne kalle en ekstremt produktiv forfatter. Han har da også sagt i intervju(er) at han må skrive hver eneste dag, hvis ikke er dagen mislykket. I årets roman, som igjen har blitt en murstein på nesten 500 sider, er han tilbake i gamle spor på Oslo Vest. Skillebekk, Frogner og Majorstua – det er liksom Saabye Christensens landskap. Handlingen har han denne gangen lagt til 1970-tallet, sånn om lag midt på.  

Boka er blitt omtalt av noen som et portrett av Gerd Minde, ei dame som startet på Fengselsskolen den gangen den lå innenfor murene til Oslo Fengsel, men hoppet av utdanningen fordi hun hadde truffet Gerhard og skulle ha barn. Barnet ble en gutt kalt Kai, det eneste paret fikk. Og Gerd fortsatte som husmor og passet mann og sønn. Stort sett fra kjøkkenet der hun var den ubestridte sjefen.

Men dette er noe langt mer enn bare et portrett av Gerd Minde. Da fortellingen starter har Kai akkurat flyttet ut, og hun og hennes ektemann som med hud og hår jobber i forsikringsbransjen, har blitt både ensomme og tosomme på kort tid. Og hvordan skal det gå med Kai nå? På hybelhuset i studentbyen hvor han befinner seg når han ikke studerer geografi. Eller drikker for mye alkohol som har gjør en nyttårsaften og skader det ene øyet sitt stygt. Ja, han står i fare for å bli blind. Hvor hardt han er skadet, blir et tveegget sverd og noe de ikke skal snakke om. Det foreligger nemlig to versjoner av saken. Ja, hvem løy egentlig?

Kai har en venn med navn Tim. Hans høyeste drøm er å bli skjønnlitterær forfatter. Det er som kjent ikke alle forunt å bli. Først refuseres han, skuffelsen er enorm, men etter hvert reiser han seg og får en snedig idé. Den skal ikke røpes her, men får en del å si mot slutten av romanen. Her får også forfatteren formidlet noen spark og vink til sine forfatterkolleger. Det er ingen søndagsskole dette heller, om noen hadde trodd det.

Gerd er helt avhengig av sin ektemann økonomisk. Hun får matpenger til å gjøre alle nødvendige innkjøp. Og beskjed om å være nøysom. Maten er det sjølsagt henne som lager. Og middagen står klar på bordet da Gerhard kommer hjem presis 16.40. Noe opprør mot et sett med våre øyne rigid kjønnsrollemønster er det aldri snakk om her. Fortelleren i romanen verken romantiserer eller moraliserer, han viser bare fram hvordan det var.

Et helt sentralt element i denne fortellingen er at Gerd regelmessig kjøper lodd i Pengelotteriet – det var jo den økonomiske drømmen på denne tida lenge før Lotto så dagens lys. Og tro det eller ei, men en dag vinner Gerd den store gevinsten. Den får hun utbetalt i seddelbunker som hun etter hvert gjemmer på loftet uten å si det til noen.

Ekteparet klarer ikke helt å leve med at sønnen Kai har forlatt redet og ber ham stadig hjem på middag. Kai, med lapp over det skadde øyet, er imidlertid tverr og ganske vanskelig å ha med å gjøre. Han ønsker omsorg, men vil ikke at foreldrene skal legge seg for mye opp i hans nye liv. Skjønt, foreldre skjønner sjelden sånt, og det kommer til en del gnissinger dem imellom.

Og her er vi ved romanens kjerne. Saabye Christensen viser hvor vanskelig det er å leve sammen, dele gleder og sorger gjennom et langt liv. Vi kan aldri unngå å ha hemmeligheter for hverandre, og hemmeligheter kan utvikle seg til rene løgner. Feilbarlige er vi alle. Små problemer kan bli til en mur.  

Det er en del skarpe detaljer i denne romanen. Tida tas på kornet, det er hele veien show it, don’t tell it. Saabye Christensen er en ekspert på å se det store i det lille, forstørre ting andre overser – ja, lytte seg fram til de trivielle tingene vi fyller livene våre med, men som likevel er de viktigste av alt. Her flagrer ikke store og svulstige ord forbi, dette er hverdagsrealisme på sitt aller mest gripende. De små disputtene mellom de to ektefellene, som aldri er i nærheten av å skape en ekteskapskrise, er finstemte og elegant formulerte. Romanen byr også på en slutt som kanskje er noe overraskende, men som likevel burde være til å leve med for alle parter. Inkludert oss lesere.

Lars Saabye Christensen begynner å bli en moden forfatter hva alder angår. La oss håpe at han fortsatt holder koken noen år til. Han har ganske sikkert flere litterære perler i ermet.