JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne boka er 32 år gammel, men kunne og burde vært lest av samtlige tillitsvalgte i arbeiderbevegelsen i dag – så vel den faglige som den politiske delen av den. Det Jostein Nyhamar (1922-1993) tar opp i «Med rødt blekk», ei erindringsbok fra et liv i arbeiderbevegelsens tjeneste, er like gjeldende i dag. Kan det skyldes at svært få har lest den?

Hvem var så Jostein Nyhamar? Han var så mye, men for den litt eldre generasjonen var han kanskje mest kjent som journalist og redaktør i bildemagasinet «Aktuell», et populært magasin som LO og Arbeiderpartiet eide i tidsrommet 1945 til 1974 – helt til magasinet ble lagt ned av økonomiske årsaker. I hvert fall er det den offisielle versjonen.

Og det er denne nedleggelsen Nyhamar naturlig nok starter denne boka med å problematisere. Det er ingen hemmelighet at han var svært imot nedleggelsen, han kaller den en politisk dumhet. Helt inhabil var han ikke i denne saken, men det trenger jo ikke bety at hans meninger ikke holdt vann. Det var mange flere som mente det samme. At Nyhamar mer enn antyder at hans politiske plassering på venstresida i Arbeiderpartiet kunne ha noe med saken å gjøre, vil kanskje noen mene er spekulasjoner, mens andre vil mene at dette i aller høyeste grad er relevant. Den politiske takhøyden i LO og Arbeiderpartiet er uansett Nyhamar svært misfornøyd med. Og den blir ifølge ham ikke noe bedre med årene.

Et annet tema Nyhamar tar opp i denne boka er arbeiderbevegelsens syn på Vietnamkrigen. Den mener han var altfor slapp, og antar at dette – som en del annet i etterkrigstidas Norge – kan ha noe med at Arbeiderpartiet satt i regjering å gjøre. Handlingsrommet til politikere i regjeringsposisjon blir som kjent sterkt innsnevret, det er en problemstilling som er like relevant i dag.

Så var det EF-striden, altså kampen om medlemskap i EU i 1972 (Nyhamar døde over et år før EU-avstemningen i 1994). Han var solid plantet på nei-sida sammen med flere andre arbeiderpartifolk. Likevel har han ett og annet å melde til partikamerater som sto på den andre sida. Kanskje først og fremst Ronald Bye og Haakon Lie, de to partisekretærene som i denne boka virkelig får passet sitt påskrevet. Nyhamar skriver lite pent om noe av dem.

Et annet felt Nyhamar vier en del plass er den sikkerhetspolitiske debatten etter at Norge gikk inn i Nato. Aller mest opptatt er han av plasseringen av atomvåpen på norsk jord som han er sterkt imot. Også denne debatten ble ganske stygg i arbeiderbevegelsen, og som kjent endte det til slutt opp med en ny deling – i 1961 fikk landet Sosialistisk Folkeparti, som var en gjeng uavhengige sosialister, men også mange utbrytere fra Arbeiderpartiet. Nyhamar ble imidlertid værende i Arbeiderpartiet til tross for at han ikke var spesielt fornøyd med hvordan partiet hans behandlet de sikkerhetspolitiske spørsmålene på 1960- og 1970-tallet.

Nyhamar var et kunst- og kulturmenneske. Han satt blant annet i styret til Nationaltheatret. Arbeiderbevegelsens kulturpolitikk hadde han svært lite pent å si om. Ikke en gang den av mange bejublede innkjøpsordningen av norske skjønnlitterære bøker til alle landets biblioteker hadde han sansen for – i hvert fall ikke i den formen den fikk. Kritikken av arbeiderbevegelsens kulturpolitikk, til tross for rause stipendordninger til kunstnerne på 1970-tallet, er temmelig sterk i boka. Og med Nyhamars syn den gangen, vil det – i hvert fall for meg – være en overraskelse om han ville vært særlig blidere stemt om han hadde sett dagens manglende kulturforståelse i store deler av arbeiderbevegelsens egne rekker.

Siste kapitlet i boka har Nyhamar kalt «Når flyr ørnen igjen?» Her skriver han at han i viktige spørsmål har vært i opposisjon til den offisielle partilinja, stått SV svært nær, men likevel valgt å bli værende i Ap. Og at han har en forholdsvis enkel begrunnelse for det: «Den som vil arbeide for å fremme den demokratiske sosialismens ideer og verdier, må gjøre det sammen med meningsfeller innenfor en organisatorisk ramme som gir de beste muligheter for å oppnå resultater. Den rammen har alltid vært Arbeiderpartiet, den seige arbeidshesten i norsk politikk. Det er dette som har brøytet veien for de mange små og store reformer som i sum har omskapt det norske samfunn».

Her skilte han altså lag med Finn Gustavsen, Berge Furre og en del andre. Men en stridbar figur for partiledelsen var han til siste slutt. Og mer og mer bekymret for arbeiderbevegelsens retning jo eldre han ble. Gro Harlem Brundtland så han ikke som noen redning. Han hadde mer sans for Yngve Hågensens etterlysning av partiets sjel. Uten den, var partiet fortapt.

Jostein Nyhamars «Med rødt blekk» burde vært pensum for hele arbeiderbevegelsens politikere i dagens samfunn, og spesielt Arbeiderpartiets toppfolk.