JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Det var lenge nesten bare Yngvar Ustvedt som skrev populariserte oversiktsbøker om norsk moderne historie der også vanlige folk kunne kjenne seg igjen og forstå hvordan de mer storpolitiske avgjørelser også hadde relevans for folks egne liv. Ustvedts bøker er til og med rikt illustrerte med bilder og tegninger. Folkelige og lettfattelige.

Ustvedt lever ikke lenger, men det gjør heldigvis en annen historiker med navn Finn Olstad. Hans spesialområde er arbeiderbevegelsen, og kjenner du den i stort og smått, er du langt på vei til å forstå de mest sentrale utviklingstrekk i norsk historie. På mange måter har Olstad tatt over Ustvedts rolle som formidler, og i sin siste bok prøver han nettopp å fortelle hvorfor Norge er blitt det landet det har blitt. Vi kan nemlig lære av historien, mener Olstad, samtidig kan historien lettere forstås om vi reflekterer litt over hvordan vi har der her og nå. Med andre ord: Fortid og nåtid henger sammen, den ene kan ikke forstås uten i lys av den andre.

Olstad går imidlertid heldigvis ikke helt tilbake til de gamle grekerne i denne boka. Han starter opp omtrent ved den norske grunnloven i 1814, og tar det derfra. Blant annet drøfter han den ganske vanlige påstanden i våre dager om at Norge var et fattig land. Som nyere forskning har vist, er påstanden svært tvilsom – den er i hvert fall moden for langt flere nyanser enn det enkelte politikere vil ha det til for at det skal passe inn i deres resonnementer. Fattigdom er som kjent et begrep som også er relativt – hvem var vi fattige i forhold til? Og i forhold til hva? Så bikker vi nytt århundre, og Sam Eyde, vannkrafta, internasjonal kapital og industrireisning på Vestlandet, Notodden og Rjukan trekkes fram.

Olstad bruker mest tid på 1900-tallet. Mellomkrigstiden med fascisme, nazisme og krigsopprustning, men også en betydelig større ro i arbeidslivet, analyseres. 1930-tallet ble også starten på Arbeiderpartiets dominans i politikken. Olstad dveler ikke lenge ved den andre verdenskrigen, men trekker blant annet fram at den også hadde sider som ble med videre i oppbyggingen av de norske etterkrigssamfunnet. Årdal og Sunndal Verk, som tyskerne startet byggingen av, kan være et eksempel på dette.  

Einar Gerhardsen har Olstad skrevet biografi om tidligere. Han er en mann det er umulig å gå utenom. Landsfaderen satt som norsk statsminister i 20 år, minus tida fra 1951 til 1955, og denne perioden skjedde mye som vårt samfunn er sterkt preget av. Det er en trygg tverrpolitisk påstand. Amerikaniseringen på 1950-tallet, med kald-krig-tanker, NATO, Hollywood og amerikanske hvitevarer og jeans er med i boka. Litt mer kontroversiell er kanskje Olstads forståelse av 1970-tallet. Han betoner aller sterkest kvinnefrigjøringen som for alvor startet i denne perioden. Særlig kvinners inntog på arbeidsmarkedet fikk varig innvirkning. Gjennom hele perioden glemmer ikke forfatteren å påpeke at Arbeiderpartiet, ørnen blant partiene, også er i kontinuerlig forandring. Jonas Gahr Støre er ikke Haakon Lie, Jens Stoltenberg er ikke. Johan Nygaardsvold. Skjønt, arbeiderpartiets bevegelse fra kommunisme til sosialdemokrati er godt beskrevet flere andre steder.

Etter-mur-perioden, altså tida fra 1989 da Berlinmuren sprakk og til våre dager, vier Olstad mye plass. Kanskje hadde en del sett annerledes ut i dag uten den politiske bevegelsen som Arbeiderpartiet har gjennomgått? Olstad ser uansett en del kalde skyer. Nye samfunnstrekk som større individualisme, mindre demokratisk sinnelag, eksplosiv innvandring og gryende vekst når det gjelder materiell ulikhet – horisonten er åpenbart ikke skyfri. Olstad misliker åpenbart en del av det han ser.

Dette er ingen spesielt kontroversiell historiebok. Olstads analyser bygger i all hovedsak på historiske kjensgjerninger det er bred faglig og politisk enighet om. Likevel er han modig nok i boka til å resonnere litt rundt at historiefaget (sjølsagt) ikke er en objektiv vitenskap, det er ikke snakk om naturvitenskap, her er det – og vil alltid være – rom for subjektive tolkninger. Perspektivet du sjøl har som historiker, som observatør og leser av historiske verk, vil du alltid bringe med deg. Ja, det er kanskje til og med dette faktum som gjør skriving og lesing av historie så spennende. Og ikke minst derfor er det så nyttig for oss historieinteresserte at vi har så en flittig skribent som Olstad som hjelper oss å trekke i trådene og holde oversikten i live. For vi veit jo hva som skjer hvis vi glemmer vår historie – da gjentar den seg! Og det er det vel de færreste av oss som vil.