JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Når Finn Olstad skal skrive en bredt anlagt historiebok om tida i Norge fra unionsoppløsningen i 1905 til utgangen av andre verdenskrig i 1945, er det naturlig at han gir den framvoksende arbeiderklassen ekstra stor plass. Og når han i tillegg kaller boka for «Den store forsoningen» er aksen om hva den boka dreier seg om også gitt. Stikkordet er sjølsagt året 1935. Ikke bare er dette året da den første ordentlig arbeiderpartiregjeringen (Hornsrudregjeringen i 1928 var bare en treukers prøveballong) så dagens lys med hommelvikingen Gubben Nygaardsvold som statsminister. Nei, enda viktigere er det nok at dette året ble den skjellsettende hovedavtalen (HA) mellom Norsk Arbeidsgiverforening (dagens NHO) og Arbeidernes Faglige Landsorganisasjon (dagens LO) inngått. For noen (de revolusjonære) det store klassesviket, for andre (reformistene) et nødvendig klassekompromiss. Olstad får fram motsetningene, men problematiserer det lite – et tema som for så vidt er verdt ei hel boka aleine. Han gjør heller et stort nummer ut av at det meste må ses i lys av HA. For Olstad er av den oppfatning at det som skjer i arbeidslivet, forholdet mellom arbeid og kapital, betyr det aller meste også for den generelle samfunnsutviklingen. Ikke alle historikere er der. Olstad ga for øvrig for to år siden ut boka «Den lange oppturen» som handlet om norsk historie fra 1945 til 2015. Klassekompromisset sang i bakgrunnen i den fortellingen også.

Noe av det fine med denne boka er at Olstad synker ikke ned i detaljene, han graver seg ikke ned i de mange enkelthendelser som sjølsagt også er en del av norsk historie mellom 1905 og 1945. Nei, han maler med bred penn, kanskje for bred noen steder. 40 så begivenhetsrike år på 400 boksider gir ikke plass for dybdedykk. Når han samtidig vil skrive en kultur-, kjønns- og mentalitetshistorie i kjølvannet av de politiske analysene, må det kanskje bli sånn.

Olstad fører et nøkternt språk sånn ganske mange historikere gjør. Og han behandler de fleste grupper, også de mer avvikende, med en distansert respekt. På bokas siste 100 sider som handler om krigen, riper han for eksempel moteriktig nok litt i lakken til Milorg, og gir både Osvald-gruppa og Pelle-gruppa en god del av ære i motstandskampen. Her burde ingen bli støtte, samtidig som sikkert mange vil mene at de får for lite. Olstad hegner om balansen.

I den første delen av boka der ikke bare arbeiderklassen, og særlig Arbeiderpartiet, kjempet om samfunnsmakt, men også sloss internt om «den rette linja», bruker Olstad heller ikke mer trykksverte enn nødvendig. Splittelsen i arbeiderbevegelsen er det imidlertid skrevet mye om tidligere i flere andre bøker, så det får være ham tilgitt.

I forordet til boka skriver Olstad følgende: «Det er min ambisjon å forklare gjennom å fortelle. Målet er ingen enkelt beskrivelse, men snarere det som kan kalles «analytisk narrasjon» – en sammensatt fortelling som uttrykk for jakten på sammenheng og mening. Enkle, mekanistiske årsaksforklaringer duger ikke her.»

Jeg syns Olstad har lyktes godt med denne intensjonen. Her er det mye å lære for alle som er interesserte i hvorfor og hvordan vi har blitt den nasjonen vi har blitt. En nasjon der en høy grad av tillit til hverandre er et sentralt kjennetegn. Dessuten er boka såpass åpen i begge ender at Olstad gir oss rikelig anledning til å være uenige i flere av hans narrative analyser.

Dette er ikke bare ei bok for fagbevegelsens tillitsvalgte – det er ei bok for alle.