JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Journalist Alf Bjarne Johnsen har i en årrekke dekket forsvars- og sikkerhetspolitikk for VG. Så hva ble da mer naturlig i 2014 enn oppdraget om å følge Nato svært tett siden forsvarsalliansen dette året for første gang fikk en nordmann i sjefsstolen, nærmere bestemt Jens Stoltenberg, en mann der nærmere presentasjon for de fleste nordmenn nesten er overflødig. Skjønt, la meg bare nevne at han var statsminister for den rødgrønne regjeringen fra 2005 til 2013.

Og Johnsen har virkelig tatt oppdraget sitt på alvor, så alvorlig at det nå også har blitt bok av dette. Dog etter at Aschehoug spurte ham om å skrive. Sånt skjer i mange familier. Sakprosa er ofte bestillingsverk i form, men heldigvis sjelden i innhold.

For det var jo slett ikke meningen at Stoltenberg, som nærmest ble headhuntet av Angela Merkel og Barack Obama, skulle bli så lenge som generalsekretær i Brussel. Fire år var tanken, men så utviklet jo sikkerheten, eller kanskje jeg skal si usikkerheten, i Europa seg på en måte ingen helt hadde forutsett. Russerne og Putin begynte å rasle med kanonene allerede i 2014, noen måneder før Stoltenberg tiltrådte, og da invasjonen i Ukraina var et faktum i 2022, virket det nesten som Stoltenberg hadde fått permanent adresse i Belgia. Et artig paradoks her er jo at Stoltenberg en gang som ung AUF-leder sto i spissen for en relativt sterk motstand mot Nato. Skjønt, han er jo ikke den eneste her i verden som har møtt seg sjøl i døra, og kollidert kraftig med sin egen fortid.

Johnsens bok er altså en fortelling om generalsekretærens gjøren og laden disse ti årene – fra 1. oktober 2014 til den samme dato 2024. Boka er uautorisert, det vil si at den verken er et bestillingsverk fra Stoltenberg eller ei bok han har lest gjennom teksten i og godkjent. Den hviler helt og holdent på journalistens erfaring og kunnskap. Det ryktes nemlig om at Stoltenberg skriver sin egen. Skjønt, han kan neppe være så veldig misfornøyd med Johnsens bok heller da den er snill som et lam mot hovedpersonen. Om det skulle slumpe på å stå i boka at Stoltenberg har gjort noen feil, eller dårlige vurderinger i denne tiårsperioden, så er det bare i de tilfellene hvor Stoltenberg vedgår dette sjøl. Boka er kjemisk fri for kritikk.

Så hva er det vi får servert her? Jo, for Nato ti begivenhetsrike år som absolutt har krevd en dyktig, pragmatisk leder. Den første virkelige store utfordringen Stoltenberg fikk å bale med kom i 2017 da Donald Trump tiltrådte som president i USA. Han hadde ikke sittet mange dagene i Det Hvite Hus før han krevde at Natos medlemsland vær så god fikk åpne lommebøkene og betale hva det kostet å være medlem – sånn USA gjorde. Gratispassasjerer orket ikke Trump å forholde seg til. Og Stoltenberg var enig. I det hele tatt taklet visst nok Stoltenberg Trump på en nærmest sømløs måte, i motsetning til for eksempel Angela Merkel og mange andre. Men så har da også familien Stoltenberg vært langt over gjennomsnittet dyktige til å behandle mennesker rundt seg på en jovial og forståelsesfull måte. Tenk bare på Thorvald, faren til Jens! Mannen som pratet med, og var godt likt av alle.

Så dukket spørsmålet om Finland og Sverige kanskje burde bli Nato-medlemmer opp. En som likte dette dårlig, var Tyrkias sterke mann Recep Tayyip Erdogan. Heller ikke han var a big deal for Stoltenberg. Sammen med kona Ingrid tok generalsekretæren seg en liten kombinert ferie og arbeidslunsj til Istanbul, godt oppvartet av det tyrkiske overhodet – og om ikke akkurat etter en kebab og noen glass med raki, så klarte i hvert fall Stoltenberg å overbevise Erdogan at nordiske venner kunne være gode å ha i kameratflokken. Og sånn ble det, etter at tyrkeren fikk tenkt seg om. Mange forståsegpåere gir Stoltenberg hovedæren for Sveriges og Finlands nato-medlemskap.

En liten flekk på rullebladet til Stoltenberg er nok at Nato måtte trekke seg ut av Afghanistan uten å ha oppnådd noe som helst annet enn at Taliban overtok styringen. Det var ikke derfor Nato var der, snarere tvert imot. Men dette Nato-nærværet var ikke Stoltenbergs ansvar aleine, Nato-soldatene hadde vært i Afghanistan lenge før han ble generalsekretær – den store blemma her er det vel USA og dets ulike regjeringer som må ta største delen av ansvaret for. Inkludert Barack Obama.  

1. oktober 2024 var det slutt. Men krigen i Ukraina er ikke slutt. Ingen skal kunne beskylde Stoltenberg for at så ikke er tilfelle. Stoltenberg har hele tida stått klippefast på viktigheten av å gi Ukraina den støtten landet behøver for å vinne denne krigen – ja, Stoltenberg er sammen med påtrykk fra Trump og Biden arkitekten bak at langt flere land i Nato nå har rustet opp sine militære forsvar og innbetalinger til forsvarsalliansen. Forsvaret og militærvesenet i alle Natoland er rustet kraftig opp under Stoltenbergs ti år som generalsekretær i Nato.

Og så er det sjølsagt mulig å diskutere om dette er så veldig bra, om det har vært nødvendig og hvor det fører verden hen. Men det er ikke tema for denne boka. Ei bok om den militære galskapen som nå foregår, fortjener vi som er allment samfunnsinteresserte og lurer på hvordan det skal gå med verden når den en gang blir voksen. Den boka kunne kanskje også et norsk forlag legge inn en bestilling på.