JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Med en tittel som «Love me tender» skulle du kanskje tro at romanen på ett eller annet vis sneier innom Elvis Presley. Det gjør den ikke.

Constance Debré har skrevet bøker før, dette er hennes fjerde. Og den er i tidas ånd svært sjølbiografisk. Vi kaller det vel fortsatt for virkelighetslitteratur. Så heter da også jeg-fortelleren Constance og får tatovert «son of the bitch» på magen.

Mesteparten ev fortellingen skjer i nåtid, men alt og alle kommer jo fra et sted – den historiske bakgrunnen er alltid viktig for å forstå nåtidsplanet.

Fortelleren har vært gift med Laurent i 20 år, de fikk en sønn sammen med navn Paul – hele livet deres virket nokså A4. Hun hadde en solid og trygg jobb som jurist i Paris. Så en dag kommer vendepunktet. Hun vil ut av ekteskapet, hun har funnet ut at hun er lesbisk, hun skifter fullstendig stil. Dette er en beslutning hun trives helt fint med å ha tatt. Men det er ett skjær i sjøen.

Paul, som fortsatt er et barn og vekselsvis bor hos faren og moren sånn skilsmissebarn ofte gjør, får sjølsagt vite om morens nye liv. Ved hjelp av faren tar han sterkt avstand fra dette, og vil heretter bare være hos faren. Det ender med at hun mister foreldreansvaret for Paul og får svært begrenset adgang til å møte ham.

Det er et hektisk storbyliv fortelleren lever. Hun flytter fra den ene leiligheten mindre enn den andre, hun møter utallige kvinner, i perioder oser det av sex uten at det blir altfor intimt. Det er litt vanskelig å forstå at dette livet er det hun ønsker, men frihetsfølelsen er åpenbart sterk. Og økonomien er relativt dårlig. Hennes største pasjon ved siden av alle kvinnene hun kan ligge med, er svømmehallen. Hun må ha seg sin daglige svømmetur der. Hun lærer seg etter hvert også svømmestilen butterfly, en stil som ikke er for nybegynnere.

Bare idyll er det ikke. Savnet av sønnen klarer hun ikke å skjule. Hun skjønner heller ikke helt hvorfor han tar avstand fra henne, men skylder sjølsagt på faren. Også dette er vel ganske tradisjonell tenkning mellom skilte foreldre som ikke klarer å håndtere det eneste de har felles: Barn.

Constance sier: «Jeg ber ikke om foreldreansvar, ikke engang delt foreldreansvar. Bare vanlig samværsrett, annenhver helg og halvparten av feriene.»

Det er en i omfang kort roman på 138 sider. Språket er tilpasset formatet, det samme er kapitlene som ofte bare er på ei bokside. Adjektivene dominerer ikke. Dermed blir både intensiteten og tempoet over gjennomsnittet sterkt og høyt.

Romanen rommer ikke et helt liv sjøl om den er mye mer enn en skillsmisseroman. Noen av problemstillingene boka reiser er like gamle som menneskehetens tilblivelse, noen er mer av det moderne slaget og tilpasset vår eget tid. Jeg vil likevel tro at romanen har mest å gi dem som til stadighet lurer på om det livet de sjøl lever er det eneste riktige og mulige – for dem – og som går med tanker om å gjøre noen endringer. Og kanskje kan romanen også leses som en advarsel av typen: du veit hva du har, men ikke hva du får.