JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Høyre-leder Erna Solbergs nylig utkomne bok «Veien videre», en dekkende tittel for bokas innhold, har allerede rukket å få temmelig mye juling av kritikerne. Mange av dem har vært politiske kommentatorer, ikke bokanmeldere. Den krasse kritikken av boka har rettet seg mye mot innholdet og mangel på skandaler, stri polemikk og intime betroelser. Dem om det. Boka mangler det meste av hva disse etterlyser, men hva så? Hva forventes av en såkalt ansvarlig politiker, en statsministerkandidat, i vår tid?

For meg er det to ting som er slående. For det første hvor nær Solbergs politiske tenkning ligger Arbeiderpartiets – ja, Solberg kunne med sine boktanker fint glidd inn i på Arbeiderpartiets høyreside. For det andre hvor politisk korrekt det hele er. Etter lesningen av denne boka er det ikke rart at partiet Høyre får en oppslutning på 36,9 på meningsmålingene. Det er med noen få unntak folk flest sine meninger hun forfekter, A4-menneskene. Så kan vi like det eller ei. Hun har virkelig tatt Willochs konservatisme inn i hjerte og kropp for alt hva den er verdt. Sette tæring etter næring, ikke for lite, ikke for mye. Sats på den gyldne middelvei. Solberg skyr ekstremene, enten de er på venstre- eller høyresiden. Akkurat som Willoch, hennes store forbilde. At dette går hjem i en urolig tid, er relativt enkel sosialpsykologi. Eller politisk analyse, om du vil.

Boka er dessuten ikke kjedelig. Sånne utsagn får meg til å tenke på Jens Stoltenberg som ofte fikk høre at Arbeiderpartiets politikk var kjedelig. Han svarte da at han ikke drev i underholdningsbransjen. Solbergs bok er for politiske nerder som svært mange andre politiske bøker er. Disse menneskene tenker politikk 24/7, og ikke på noe særlig annet. De er ikke her for å ha det morsomt, for å stjele en skjønnlitterær tittel. Solbergs «Veien videre», for eksempel, er så godt som fri fra tanker om kultur og kulturpolitikk (med unntak for noen få refleksjoner rundt NRK og dagens mediesituasjon). Det har antagelig sin grunn i at Solberg er like fjern i sin tankegang som svært mange, og slett ikke bare profesjonelle politikere, om at kultur – ja, det er sånt vi driver med på fritida. Dette er et forferdelig kultursyn som de fleste politikere også har til felles med mange tillitsvalgte i fagbevegelsen – og arbeiderbevegelsen for øvrig (men det er en litt annen sak, et sidespor).

Solbergs bok henger seg ikke opp i detaljene, det er de store vyene hun prøver å risse opp. På pressekonferansen da boka ble lansert presiserte hun at tankene i boka var hennes egne, de hadde ikke vært innom de øverste organer i partiet for godkjenning. Og flere av refleksjonene virker da også prøvende og overraskende lite jeg-veit-best-aktig. Sånn sett er det ei sympatisk bok, det er mulig å komme med innvendinger til den solbergske konservatismen. For det er jo sjølsagt ikke noe politisk radikalt dokument dette her. Likevel er det som antydet bemerkelsesverdig hvor mye hun har lært av det moderne Arbeiderpartiet, eller vice versa. Litt statlig styring og litt privat, det er bra. En fin kombo. Ja, faktisk innrømmer Solberg at hun er langt mer positiv til statlig inngripen både her og der enn hun var tidligere. Hovedårsaken til det er at verden har endret seg, da må politikken gjøre det samme også – det er selve grunnmantraet i boka. Her mener hun venstresida er altfor sidrumpa, for konservative. Den norske modellen, Arbeiderpartiets stolteste byggverk, viser hun også en rørende tillit til – sjøl om hun her sparker LO litt på skinnleggen. For det er fortsatt sånn at den tidligere statsministeren, som gjerne blir det igjen, er mer fan av NHO enn av LO.

Det handler altså om hvilke utfordringer Norge står overfor de nærmeste årene. Strukturen i boka er tredelt. Økt tilgang på arbeidskraft, hvordan vi må bruke arbeidskrafta mer rasjonelt, omstillingen i næringslivet og tillitssamfunnets utfordringer – det er de fire delene boka er organisert rundt. Det handler altså om arbeid, arbeid, arbeid. For Solberg mener vi må arbeide mer. Ikke bare for at vi blir flere eldre her til lands, men hun argumenterer slett ikke dårlig for at det ligger mye god helse i et arbeidsfellesskap også. Muligens er hun litt for unyansert her, men jeg har sansen for grunntanken. For det er ikke alle som verken trenger, eller vil, pensjonere seg når de er 62. Å si det er ikke det samme som å snakke dritt om sliterne. Pensjonsalder bør være fleksibel.

Som nevnt er det mange temaer som savnes i denne boka. Sånn må det være i vår tid da de færreste klarer å holde oppmerksomheten konsentrert så lang tid det tar å lese ei papirbok. Språket til Solberg (boka er skrevet i samarbeid med Lars Øy) er enkelt, ujålete og stort sett forståelig. De aller fleste politiske begreper som fremmedgjør mer enn de opplyser, er luket bort. Det sprudler ikke av språkføringen, men må det gjøre det i en sånn bok? Og skittkasting mot personer som ikke har muligheter til å forsvare seg, fins det heller ikke noe av. Et litt artig forsvar for personen Kjell Inge Røkke fins i boka der hun ikke klarer å fri seg fra å nevne at den politiske venstresida kan være ganske røff og ufin i sine personkarakteristikker i blant. Erna Solberg er høflig også når hun er uenig med folk.

Summa summarum er dette blitt ei bok for politisk og samfunnsinteresserte mennesker på et uakademisk nivå. Den blir aldri pensum i statsvitenskap på Blindern eller dalstroka innafor, men den er ført i et sånt toneleie og med en ditto vanskelighetsgrad, at det ikke er så vanskelig å forstå at denne dama – og partiet hennes – har vind i seilene for tida. Personlig ville jeg ikke brukt akkurat de ordene Solberg gjør til å beskrive våre utfordringer i tida framover, men det er jo nettopp det som gjør hennes tanker og meninger spennende.