JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Denne sjølbiografien er skrevet før Kamala Harris ble det demokratiske partiets presidentkandidat – ja, den kom ut i 2019 da Donald Trump ennå var president og Harris kun satt i Kongressen som senator for sin hjemstat California (hun er fra Oakland, like ved storbyen San Francisco. Derfor er det litt urettferdig å se på boka som et innlegg i valgkampen, men den er i utgangspunktet likevel interessant nok til å trekkes ut av ei bokhylle der det fortsatt står altfor mye ulest litteratur.

Harris starter som de fleste andre som skal gå gjennom sitt liv, med barndommen. Mor og far er sjølsagt viktige. En far fra Jamaica, en mor fra India. Begge var de borgerrettsaktivister. De møttes på Berkeley, det berømte «røde» universitetet litt utenfor San Francisco, men ekteskapet holdt ikke så veldig lenge. Kamala vokste dermed opp med sin driftige forskermor som hun åpenbart så på som et strålende forbilde på mange av livets områder. Etter hvert ble det juss-studier på Kamala. Det skulle sette sine spor. Hun ble blant annet justisminister i California.

Veldig mye av denne boka handler om juss. Harris er faktisk en av de topp-politikerne som framstår som troverdig i sin opptatthet av kriminalomsorg. Hun serverer mer en floskler. En del av refleksjonene i denne boka handler om det amerikanske fengselssystemet. Nå skal det også sies at dette systemet er av de verste i verden. 2,1 millioner fanger er ikke mye å skryte av for et samfunn som ser på seg sjøl som demokratisk. Skryter gjør da heller ikke Harris – snarere tvert imot. Hun sier hun vil gjøre noe med det. At brorparten av fangene i USA også er mørk i huden, som henne sjøl, taler heller ikke til denne etatens fordel.

Men sjøl om boka neppe bør leses kun som et valgkampinnlegg, så drøfter hun sjølsagt de mange utfordringene hennes samfunn står overfor. Obamas helsereform er en av utfordringene. Men leter du, som for eksempel jeg, etter hennes forhold og syn på amerikansk fagbevegelse og arbeidsliv, så finner du kun dette sitatet mot slutten av boka: «La oss si sannheten om organisert arbeidskraft, som er blitt systematisk motarbeidet av det republikanske partiet. Under 7 prosent av arbeidsstokken i privat næringsliv representeres av fagforening i dag, og en kjennelse i Høyesterett i 2018 vil antagelig slå beina vekk under fagforeninger i offentlig sektor også. Mange har allerede avskrevet fagbevegelsen. Men det kan vi ikke akseptere. Det er fagforeningene som driver lobbyvirksomhet i Washington utelukkende på vegne av arbeiderne. De er de eneste som har gitt makt til folket på arbeidsplassen. Midt under et forsøk fra republikanerne på å hule ut middelklassen er det fagforeningene som har klart å tvinge ledelsen til å gi bedre lønn og bedre fordeler til de ansatte. Vi trenger en ny vår for organisert arbeidskraft i USA.» Hvordan Kamala Harris har tenkt å få til dette, skriver hun ingenting om. Bare at hun syns store selskaper og de rikeste menneskene i det hun betegner som det rikeste landet i verden har råd til å betale sin rimelige andel av skattene sånn at USA kan få økonomien sin på rett kjøl igjen. Arbeiderklassens reallønn har knapt økt de siste femti årene.

En sjølbiografi er en samling ord og setninger. Kamala Harris sin er verken den mest sprudlende eller språklig elegante jeg har lest. Det er likevel mulig å ane at vi her har med ei ganske handlekraftig dame å gjøre. Det tok lang tid før hun fant sin livsledsager (giftet seg i 2014 – femti år gammel), men hun lister opp en del konkrete politiske seire mens hun fortsatt var politiker i California. Og avslutningen på boka er også vakker og ærlig om du velger å gi henne tillit: «Mange år frem i tid vil våre barn og barnebarn kikke opp og se oss rett inn i øynene. De vil spørre oss hvor vi var da så mye sto på spill. De vil spørre oss hvordan det var. Jeg vil ikke at vi bare skal fortelle dem hvordan det føltes. Jeg vil vi skal fortelle dem hva vi gjorde».

So, maybe she can.