JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Markedet mangler ikke bøker om statsminister Jonas Gahr Støre. Interessen for å fortelle omverdenen hvem han er og ikke er har fått flere, og særlig politiske kommentatorer, til å kaste seg over tastaturet – dessuten har hovedpersonen bidratt litt sjøl også mellom alle de andre gjøremålene. For en ting bør kunne slås fast som et uomtvistelig faktum, hinsides ideologiske skylapper: Jonas Gahr Støre mangler ikke arbeidskapasitet. Det påstår da heller ikke den siste skribenten om hans liv, Emil André Erstad, snarere tvert imot. I boka «Fyrsten» har Erstad store ambisjoner. Og han påstår han er på innsiden. Det trigger sjølsagt forventningene.

Så først et par ord om hvem Erstad er. Det må være lov å si han er en ganske ung mann. Født i 1991 og som de siste årene har vært politisk kommentator i avisa Vårt Land. Han har tidligere vært leder av Kristelig Folkepartis (KrF) ungdomsorganisasjon (fra 2013 til 2015) og vært rådgiver for Knut Arild Hareide (fra 2016 til 2019). Men overraskende nok kanskje, og noe han åpent og ærlig innrømmer både i bokas forord og etterord, har Erstads største idol vært Jonas Gahr Støre. Beundringen startet den gangen Støre innledet en politisk flirt med nettopp Hareide. Målet var et tettere samarbeid mellom KrF og Arbeiderpartiet. Det satte høyresida i KrFs seg etter hvert imot, og det var ikke særlig søt musikk i store deler av Arbeiderpartiet heller. Men Støre ble godt likt av Erstad, og en bokidé ble født. Ideen utviklet seg ikke minst da Støre fikk større og større problemer med populariteten både blant folk i egne rekker og i samfunnet for øvrig. Rikmannssønnen fra Oslo Vest, med arvepenger først i aksjer, så i banken, hadde tilsynelatende trekk som ikke var en arbeiderpartileder verdig, mente noen. Dette og en god del mer satte altså Erstad seg som mål å undersøke om stemte. Han var nær begivenhetenes sentrum i kraft av sin jobb som politisk journalist og kommentator, og han fikk etter hvert overbevist Støre og hans støtteapparat at siden han skrev bok, så fikk han også såkalt en-til-en-tilgang til statsministeren og partilederen mellom de mest hektiske slagene.

Forfatter Erstad fikk også ideen med å trekke veksler på ei bok skrevet i 1513 av en italiensk statsmann og filosof kalt Nicolo Machiavelli (1469-1527). Boka heter «Fyrsten» (Il Principe) og er godt kjent blant akademikere med interesse for politisk filosofi. Boka er og var en slags bruksanvisning til maktmennesker og fyrster som ville ta og beholde makta, både under storm og stille vær. Erstad tenkte, ikke minst også fordi Støre av noen litt ondsinnet ble kalt tåkefyrsten, at denne boka kunne være en god bakgrunn å dømme Støre etter, og å bli tittelen på sin egen bok. Enkelte anmeldere har harselert og ironisert over dette grepet, jeg syns det er godt og kreativt tenkt. Et annet moment enkelte anmeldere også har hengt seg opp i, er Erstads beundring og positive holdning til Støre. Jeg deler heller ikke denne innvendingen. Det må da for Guds skyld være lov til å ha et positivt bilde av en du velger å portrettere – det er da ingen litterær lov som sier at biografisjangeren krever at du som forfatter skal knekke den biograferte som ei lus. Erstad er helt åpen om sin beundring, og etter hvert som teksten skrider fram i 16 kapitler med kapitteloverskrifter som «Sigerherren», «Diplomaten», «Statsmannen» og så videre, sitter vi etter hvert igjen med et nyansert bilde av Støre. Han er slett ikke ufeilbarlig i Erstads øyne, han er i høyeste grad menneskelig med svært mange av de lytene som de fleste av oss har. Han blir som alle andre fra tid til annen sint, glad, lei seg, furten og arrogant. Og mye, mye mer.

Det er stort sett de fire årene Støre har sittet som statsminister Erstad konsentrer det meste om. Her har det vært nedturer og oppturer. Hastigheten kan karakteriseres som turbo. Mulig at ikke Erstad avslører så veldig mye nytt i denne boka, særlig ikke for de av hans kolleger som har vært på de samme pressekonferansene og i de samme stortingskorridorene. Men for såkalt folk flest får vi en relevant samlet oversikt over hva det vil si å være statsminister i Norge, og hva denne jobben gjør med et menneske. Her skal politiske venner pleies, men også irettesettes når det er nødvendig. Og det har det til gagns vært i hans statsministerperiode. At Støre har bommet der. som de fleste andre, er på det rene. Erstad skjuler da heller ikke dette. Politikerlivet på dette nivået er slett ingen søndagsskole – heller ikke i Kristelig Folkeparti.

Boka har likevel et par ikke helt uvesentlige svakheter. At Erstad i brødteksten i tide, men svært ofte i utide, må nevne at dette og hint har Støre fortalt til ham i samtaler, hører mer hjemme i fotnotene. Det er derfor fotnoter er til. På denne måten blir Erstad sjøl altfor nærværende i sin egen tekst. Det kler biografier av denne typen dårlig. Den skal handle om den biograferte, ikke om biografen.

En annen åpenbar svakhet er den utstrakte bruken av anonyme kilder. Forfatteren redegjør for dette i et metodisk kapittel til slutt i boka, men det blir ikke bedre av den grunn. Det har blitt en utbredt trend i politiske sakprosabøker at innholdet i stor grad bygges opp rundt kilder som ikke vil framstå ved navn. Dette er en uting det snarest mulig må bli slutt på.

Men utover disse nevnte innvendingene, har Erstad levert ei bok som jeg syns var lesverdig og ikke har noen problemer med å anbefale til politisk interesserte uten klippekort til de indre korridorer på Stortinget og i regjeringen.