JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

29. desember 1890 skjedde en av de mest grusomme handlingene som urbefolkningen i USA noensinne har blitt utsatt for. Og det sier en del. Om lag 300 forsvarsløse lakotaer ble slaktet ned av statens føderale hær. Kanskje var det en hevnaksjon mot det sviende nederlaget ved Little Big Horn i 1876 der lakotaenes to udødelige høvdinger Crazy Horse og Sitting Bull nedkjempet den samme hæren og drepte general Custer – amerikanske myndigheter visste hva hevn var den gangen også, hevnen er ikke Trumps oppfinnelse. Myndighetene mente den gangen, og mener sikker fortsatt, at det hele skyldtes tilfeldigheter og at situasjonen kom ut av kontroll fordi et geværskudd uforvarende ble utløst. Massakrene det er snakk om er sjølsagt drapene ved Wounded Knee i Pine Ridge-reservatet i Sør-Dakota. Massakrene er udødeliggjort i Dee Browns berømte og fremragende bok «Begrav mitt hjerte ved Wounded Knee». Massakrene regnes av de fleste historikere som den endelige slutten på indianerkrigene. Nå ga urbefolkningen opp sin kamp – i hvert fall den væpnede. Et kjent bilde fra massakren er tatt dagen derpå og viser den døde og stivfrosne Si Tanka, lakotaenes leder, (Crazy Horse og Sitting Bull var allerede tatt av dage) liggende i snøen.

Og det er dette bilde fortelleren i Vidar Sundstøls siste roman plutselig får på netthinnen. Særlig er han opptatt av lakotaenes åndedans som han forbinder noe sterkt religiøst ved. Og ikke uten grunn. Den nord-amerikanske urbefolkningen, og ikke bare lakotaene, var sterkt religiøse – på sin måte. Her var det først og fremst naturen som sto i høysete. En besjelet natur som den voksende sivilisasjonen var i ferd med å voldta.

Fortelleren, som av og til ser på seg sjøl i tredjeperson, er forfatter og bestemmer seg for å skrive ei bok om massakren ved Wounded Knee. Han deler derfor en god del av denne historien med oss lesere. Skjønt, Browns nevnte bok anbefales for de vitebegjærlige.

Mesteparten av denne fortellingen foregår i nåtid, nærmere bestemt våren 2024 og sommeren 2025. Fortelleren, som er navnløs, treffer igjen sin ungdoms kjærlighet. De har ikke sett hverandre på 23 år. Fortelleren kaller henne bare for K, men det går raskt fram at det skulle blitt de to – den gangen. Hva som egentlig gikk galt, får vi ikke vite eksakt. Men de fikk etter hvert familie på hver sin kant. Fortelleren er imidlertid nå skilt – her er det altså et opplegg til en historie vi har hørt før. Mer skal imidlertid ikke røpes.

Fortellerens minne settes i gang ved dette møte som skjer i Kongsberg kirke, et sted hvor ingen av dem kommer fra. Det mest konkrete vi får vite er at de første gang traff hverandre som studenter i Bø, Telemark. De innledet et forhold, men plutselig en dag ringte hun ham fra Gardermoen på vei til India. Siden forsvant hun ut av hans liv. Deler av dette livet begynner så fortelleren å rulle opp.

Kvinnen K dro antagelig til India fordi hun følte en sterk affinitet til yoga, mens fortelleren var mer åndelig tiltrukket av den fysiske naturen og fuglesang. Romanen inneholder noen sterke naturskildringer der det religiøse, eventuelt det åndelige, dominerer livsfølelsen. Og i korte glimt memorerer fortelleren også til sitt bokprosjekt om hendelsene ved Wounded Knee.

Både kjærlighetshistorien og forsvaret av urbefolkningens levesett og berettigelse er vakkert skildret. Det er noe sakralt ved framstillingen. Likevel er det vanskelig å få de to delene til å henge sammen. Hva skal fortelleren (forfatteren) bruke hendelsene ved Wounded Knee til utenom å skrive om dem? Hva har de med hans forhold til sin ekskjæreste K å gjøre? Jeg sliter med å se sammenhengen, men det er likevel lett å bli berørt både av Wounded Knee og den vakre kjærlighetsfortellingen. Det ligger en enorm pasjon og åndelighet i begge deler, og romanen viser oss at livet er vakkert, skjørt, vanskelig og ofte basert på helt uforutsette premisser. Underveis gjør vi det beste vi kan ut av det, mens på slutten kan vi ikke gjøre stort annet enn å reflektere over det vi fikk.