JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Hvis du aldri har jobbet i hjemmepleien, i eldreomsorgen, eller ikke aner hva de jobber med der, skal du løpe til kinoen å se denne danske filmen som går på norske kinoer nå. For trodde du arbeid i industrien eller noe annet «mannfolkyrke» var det tøffeste du kunne bli utsatt for i arbeidslivet, så tipper jeg du vil få alle dine fordommer fullstendig snudd på hodet. Å jobbe i hjemmepleien, det er ikke for pyser.

Denne filmen handler om Sofie som er en skilt 32-åring med en datter på 10 år. Hun spilles av Jette Søndergaard som antagelig har en stor skuespillerkarriere foran seg. Hun søker seg altså jobb som hjemmehjelper, og i filmens første scene møter vi henne første dagen i sin nye jobb. Hun er under opplæring og sammen med en kollega. Sofie lærer fort, hun er elskeligheten sjøl, nærmest en helsevesenets Florence Nightingale. Hun får nær kontakt med de eldre og sine kolleger (med ett unntak). Det er åpenbart at hun trives i sin nye jobb. Hun påtar seg også overtidsvakter når det er behov for det. Og det er det. Sofie er like fleksibel som omgjengelig.

For sjølsagt viser denne filmen det som vi som ikke jobber i denne bransjen bare kan lese om i mediene: Her er det underbemanning og stoppeklokka som bestemmer arbeidsdagen. Etter hvert til skade både for de ansatte – og holdt jeg nesten på å si de innsatte, altså brukerne. Flere av disse er svært pleietrengende. Det er hjerteskjærende å se på.

En dag får Sofie en helt uberettiget klage fra dattera til en av brukerne. Da mister Sofie både kontrollen og gleden, så vel på jobb som på hjemmebane. Hennes forhold til datteren blir ikke lenger hva det var, det ender med en sjukmelding.

Det sies at både regissør Petersen og hovedrolleinnehaver jobbet som hjemmehjelp i research-fasen før filmen ble spilt inn. Det synes. Og det står det samtidig en voldsom respekt av. For denne filmen er så sterk, at du nærmest må være en følelsesløs idiot for ikke å bli berørt. Her ble det mye tårer. Og i kinosalen jeg satt, hvor det for øvrig ikke var et eneste ledig sete – noe som er svært sjelden i disse netflix-tider – var det helt tyst under den nesten to timer lange filmen. Ikke en gang knitringa av popcorn kunne jeg høre.

Filmen er en skikkelig hverdagsperle. Her er romantikk skrellet bort, her kles brukerne av og sendes i dusjen, de tørkes både foran og bak. Og demens er verken et akademisk fremmedord eller en overfladisk diagnose. Det er rått, brutalt – men likevel vakkert og rørende. Regissør og hovedrolleinnehaver har jobbet sammen i filmer som «Onkel» og «Resten av livet». Jeg har dessverre ikke sett noen av dem, men det bør det gå an å gjøre noe med. For dette var stor filmkunst. En film som vil sitte fast i meg i lang tid, og som fikk meg virkelig til å tenke gjennom livet. Ikke minst hvordan alderdommen for enkelte kan fortone seg helt annerledes enn planlagt. Det er sånne filmer vi trenger for å våkne opp, det er dette som er realisme på sitt mest innstendige. Danskene er gode på sånt.