Kokkeleringens kunstnere
Film:
Pot-au-feu. Veien til hjertet
Med: Juliette Binoche og Benoît Magimel
Regi: Trân Anh Hung
jan.erik@lomedia.no
Hvis du er både glad i film (på kino) og kokkeleringens kunster, så har den fransk-vietnamesiske regissøren Trân Anh Hung laget en film skapt for deg. Filmen er nettopp satt opp på norske kinoer. Og anbefales på det sterkeste.
En av grunnene er sjølsagt at de to bærende rollene i den franske filmen «Pot-au-feu. Veien til hjertet» kles av Juliette Binoche og Benoît Magimel. En gang for over 20 år siden var disse to gift med hverandre, nå utgjør de kun et sterkt par på lerretet. At de storspiller i denne filmen, er likevel ikke så veldig overraskende. Binoche har nylig rundet 60 år, men hvem skulle tro det?
Filmen handler tilsynelatende om matlaging, den gode – ja, perfekte smak – og kjærlighet. Eller kanskje kjærligheten til smaken. Jeg har vel neppe noensinne sett en film der vi følger matlaging over så lang tid. Binoche spiller mesterkokken Eugénie som er ansatt hos den rike slottseier Dudin Bouffant. Sistnevnte er altså Magimel. Det litt spesielle med slottseieren fra slutten av 1800-tallet er at han sjøl er en mester på kjøkkenet. Han kjenner igjen et godt måltid, han har smaksløker som er trent opp gjennom lang kjærlighet til mat og tradisjoner. Og han veit å uttrykke dette ikke bare i ord, men også i gjerning.
Også er det sjølsagt en ting til: Magimel er forelsket i sin Eugénie. Men blir kjærligheten gjengjeldt? En ting er sikkert: De er begge to oppslukt i maten og vinens gleder. Men er det nok for et samliv at de deler felles lidenskap? Jeg skal unnlate å svare på de to spørsmålene av respekt for dem som ønsker å se denne filmen, en film som for øvrig er basert på en roman av Marcel Rouff og er 100 år gammel. Noen vil sikkert også hevde at filmen er i overkant «fransk». Gjerne det, sier jeg da.
Uansett må det være lov å karakterisere dette som en dyp kjærlighetsfilm. Mye vakker filming understreker matens betydning. De første minuttene er nesten uten dialoger før den blir mer episk og karakterene mer talende. Miljøet er utpreget besteborgerlig, så vel interiør som menneskelig oppførsel. At filmen er mer karakterdrevet enn handlingsdrevet, er utvilsomt.
Filmen er estetisk vakker, samtidig som den har noe dypt tragisk ved seg. Den er både moderne og gammeldags på samme tid. Antagelig fordi den berører menneskelige verdier som aldri går av moten. Heldigvis.
Poet-au-feu er for øvrig en klassisk fransk kjøtt- og grønnsakssuppe for dem som ikke veit det.
