JAN-ERIK ØSTLIE

jan.eriklomedia.no

Harald Henden var kanskje Norges mest kjent krigsfotograf. I 35 år dekket han det aller meste av krigersk elendighet på denne kloden. Og han var dessverre sjelden arbeidsledig. Henden var ansatt i VG, avisa som i årevis kanskje har vært sterkest i landet på foto.

3. juli i år gikk 65 år gamle Henden bort. Han fikk noen måneder tidligere diagnosen bukspyttkjertelkreft. Og da er du sjanseløs, det er som regel kun snakk om måneder før det hele er over.

I disse dager har Rune Denstad Langlo laget en kinofilm om Henden. Vi følger fotografen på en del oppdrag, vi får se mange av hans fine dokumentariske stillbilder fra fjern og nær, og vi får være med til Kabul den gangen den norske utenriksministeren, dagens statsminister Jonas Gahr Støre, ble angrepet og dagbladjournalist Carsten Thommasen døde i terrorangrepet. Vi får i filmen se Henden forsøke å redde kameratens liv, en sterk, blodig og bevegende scene.

At Henden var en svært habil pressefotograf, har mange av oss visst i årevis. Likevel er det fint med et gjensyn av hans mange fotografiske highlights. Skjønt det er faktisk ikke bildene som gjør sterkest inntrykk i denne filmen. Det er det personen Harald Henden som gjør.

For det aller meste, og vel grunnen til at filmen overhode er blitt til, handler om at Henden snart skal dø. Vi følger han gjennom behandling, og ser han bli dårligere og dårligere helt til han må trilles rundt i rullestol. Men Henden tar også dette med stoisk ro, han smiler og ler – enkelte scener her er faktisk ganske morsomme. Det er både rørende og imponerende å bivåne Hendens forhold til sin egen forestående død. Det kunne blitt tåredryppende og sørgmodig, eller flåsete og dumt. Det har ikke blitt noe av dette, men et flott portrett av en fotojournalist som viser oss en verdighet som er sjelden vare. Og ved sin side på denne siste reisen har Henden bestekompis Morten Rostrup, en relativ profilert lege uten grenser. Samtalene mellom de to kameratene når det nærmer seg slutten for Henden er alt annet en triste og kleine, snarere tvert imot. Tenk å ha sånne bestevenner!

Filmens morsomste replikk faller i en scene der Henden mottar en pris og han forteller at han tross sykdommen er heldig. For det er bare to i landet som har en egen livlege. Og begge de to heter Harald! Når du kan lire av deg sånne onelinere like før livet ditt ebber ut, da har du kanskje ingenting å frykte fra den andre siden.

Folk med journalistikk eller foto som yrke, vil sikkert ha ekstra glede av denne filmen, men den har langt bredere nedslagsfelt. For dette handler minst like mye om livet og døden, som det handler om lukkertider, blendere og lange- og korte objektiver. Så kom deg opp av hjemmesofaen, og dra på en kino nær deg!