JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Adelheid Seyfarth debuterte i 2005 – for 14 år siden – med romanen «Fars hus» - en tekst som det ikke går drøssevis av på dusinet.

Vi møter først Mina som lite barn. Hun har en intellektuell mor, utdannet i Oslo – et sted hun på grunn av sine intellektuelle venner også helst vil være. Mina trives minst like godt hos sine besteforeldre på landet, nærmere bestemt Solør på Hedmarken. Første delen av romanen handler om Minas liv, et liv hun sliter med å få til å stemme. Hun er nemlig ikke helt som andre barn i Solør, hun er langt mørkere i huden enn gjennomsnittet på disse trakter. Mina sliter med å bli akseptert. Minas far er nemlig en afrikaner fra Kenya.

Etter hvert finner Mina ut at hun vil reise til Kenya for å forsøke i finne faren, en far som en gang forsvant og aldri kom tilbake. Da er vi i bokas andre del, og Mina har blitt en voksen dame. Om livet i Solør var vanskelig og annerledes, blir nok hennes nye liv i Kenya hakket mer annerledes. For til tross for at Mina er mørk i huden, er hun norsk som noen. Hun har vokst opp med norsk kultur, hun har sett lite eller ingenting av hva verden ellers har å by på.

Den første delen fra Solør var fascinerende lesning, med andre delen fra Kenya tar romanen av. Mina finner ad mange omveier sin far, det blir et heftig møte med Afrika. Mest fordi hun møter en kultur hun ikke kjenner, hun lærer at verden er et underlig sted. Og til å begynne med virker det også nesten som hun har kommet på feil klode. Kodene i Kenya er ikke som dem hjemme, virkeligheten er rarere, renere, på sett og vis enklere, men også mye vanskeligere. Her er verken privatbiler eller fjernsyn dagligdags – Mina møter noe hun aldri visste eksisterte. Kontrastene blir store.

Forfatteren beskriver disse kulturforskjellene på en troverdig og alt annet en moralistisk måte. Likevel er det en politisk brodd i denne teksten som ligger mer mellom linjene enn på linjene. Her er ingen misjonering, her få vi ikke presentert «uhjelpsløsninger». Det hele er skildret med humør, humor og varme. Livet på Finnskogen møter på et vis livet på landsbygda i Kenya. Alle er vi mennesker, svarte som hvite, fattige som rike. Adelheid Seyfarth er en stor forteller. Og deler av denne teksten er skrevet på dialekt. Fornøyelig!