JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Edvard Hoem er en av våre mest prisbelønte og mangesidige forfattere, han finnes i de fleste sjangre. Debattglad er han også fortsatt, kanskje over gjennomsnittet blant de gamle ml-erne. For han kommer derfra han også sjøl om han aldri var en del av den berømte og beryktede profilkretsen.

Hoem er en odelsgutt, men bestemte seg tidlig for at bonde skulle han ikke bli. Forfatter, derimot, det fristet fra ganske tidlige barne- og ungdomsår. Og sånn ble det altså. Hoems siste epos, en roman, skildrer hvorfor det ble sånn. Dermed har også han kastet seg over virkelighetslitteraturen med full styrke.

Det hele starter i 1963, et begivenhetsrikt år i både norsk og internasjonal historie. Blant annet ble regjeringen Gerhardsen kastet av SF og Finn Gustavsen dette året, men det må du eventuelt lese om andre steder. 14 år gamle Edvard dro til Molde for å bo på hybel og begynne på realskolen. Siden snudde han seg sjelden tilbake.

Noe av det fine og sympatiske med denne romanen er at fortelleren veksler mellom den gang da og nå – altså mellom preteritum og presens. Flere av begivenhetene blir kommentert av den nå 75 år gamle Edvard. Dette metodiske grepet fungerer aldeles strålende litterært. Den aldrende Edvards refleksjoner i det gamle huset på Hoem er kloke og veloverveide og sys sømløst inn i den løpende handlingen.

De første dagene i den for bondegutten Edvard store byen Molde, starter litt famlende, men etter hvert blir han varm i trøya og litteraturinteressen tar mer og mer over. En politisk utvikling mot venstre ser vi også. Denne romanen kan godt leses som en hyllest til Molde bibliotek, et sted Edvard besøkte så ofte han kunne – gjerne også da han egentlig skulle vært på skolen. Edvard ble besatt av litteratur, og snart fant han også andre med den samme interessen. En liten, og nokså sær vennegjeng, drev det så langt at de arrangerte egne poesifestivaler der poeter langveisfra også deltok. Her fikk Edvard prøvd seg. For dikt hadde han allerede begynt å skrive.

Så tok det mer og mer av. Poesien ble invitert med på programmet til den etter hvert så berømte Molde Jazzfestival. For meg ble ett av denne bokas høydepunkter da de har klart å lokke selveste Tarjei Vesaas til byen. Han var ingen hvem som helst, blant annet den første norske mottager av Nordisk Råds Litteraturpris, penger som i dag brukes til en høyt hengende debutantpris. Og hvem andre enn Edvard skulle ta imot dikterhøvdingen Vesaas på Vigra flyplass i Ålesund? På flyplassen var ingen Vesaas, han hadde kommet med et tidligere fly, men isteden den svenske divaen Monica Zetterlund. Dermed måtte Edvard hente Vesaas på hotellrommet hvor han lå og hvilte. Så møttes de to, Vesaas og Zetterlund, og den samtalen mellom de to stjernene på hver sine felt Hoem skriver fram i denne romanen, er virkelig kostelig lesning. Jeg regner ikke Hoem med blant humoristene i norsk skjønnlitteratur, men dette er artig. Vesaas forteller blant annet Zetterlund om en fisketur på en av sjøene i Telemark, mens Zetterlund etter beste evne forsøker å henge med. Til slutt skriver Hoem: «Slik heldt samtalen fram, uendeleg seint, med underlege pausar, det var verdas mest omstendelege, vennlege og ufarlege flørt. Samtalen varte heile vegen til Molde, to timar om alt og ingenting, og om alt som er uendeleg skönt.»

«Ung mann vil ut» er blitt en vakker erindringsbok, også kalt roman, som slutter den dagen forfatteren forlater Molde og setter kursen mot hovedstaden. Boka er et tidsbilde. Og den er holdt i en sober og nøktern stil uten at det blir for intimt. Til og med tradisjonelle problemstillinger fra puberteten er nesten gjemt bak fortellerens høye litterære ambisjoner. Her glimrer tidlig sædavganger med sitt fravær. Antagelig kommer det flere bøker fra hans hånd om de formative årene etter hvert. Vi venter i spenning og med forventning.