JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Sånn om lag en tredel ut i denne polemiske boka skriver forfatter Ola Innset følgende: «Der arbeiderbevegelsen begynte en langvarig moderasjonsprosess i 1930-årene, kan det derfor nå se ut til at kapitalsiden av kompromisset blir stadig mer radikalisert. Dermed er vi kommet til et historisk punkt, hvor vi faktisk bør være redde for en utvikling som gir stadig flere rike.»

Dette er et godt utgangspunkt for en debattbok som Innsets er. Han minner oss om den gangen da norsk arbeiderbevegelse forlot den revolusjonære linja for godt, da den sosialdemokratiske æraen virkelig startet. Til stor tilfredshet blant landets arbeidsgivere – nå skulle det endelig bli fred på gater og torg, og på arbeidsplassene som arbeidsgiverne mente de eide med hud og hår. Og det ble fred der, sjøl om landet måtte gjennom en fem år lang verdenskrig, før Norge for alvor kunne bygges. Og en velferdsstat reiste seg fra krigsruinene bemerkelsesverdig raskt. Arbeiderpartiet, og kanskje særlig Einar Gerhardsen, har fått æren for dette. Og det med rette. Velferdsstaten har bare blitt sterkere og sterkere. Mye av dette er bygd opp og muliggjort ved en i navnet progressiv beskatning, der alle skulle delta, og de som hadde mest skulle betale den største biten av kaka. Skjønt, om det gikk akkurat sånn, har vært et diskusjonstema lenge. Dessuten: Har skatter og avgifter vært for høye, vært en for stor pris å legge på innbyggerne for å bygge en velferdsstat? Fremskrittspartiet har siden midten av 70-tallet ment dette, og fått mange misfornøyde grinebitere med seg. Mens andre langt ut på ytterste venstrepolitiske fløy har ment at sosialdemokratene har vært for snille mot de rikeste, at de rike har kunnet kjøpe seg advokattjenester for å finne de skattemessige smutthullene som Gerhardsen og hans etterfølgere aldri har klart å tette. Arbeiderpartiet har jo som kjent vært mest opptatt av oljehullene i Nordsjøen. Midt i dette politiske landskapet har den politiske og samfunnsøkonomiske debatten utspilt seg i årevis. Og kanskje toppet dette seg nå nylig da økonomen Martin Bech Holte ga ut boka «Landet som ble for rikt», ei bok som har fått enormt mye oppmerksomhet, som har solgt mye i landets få gjenværende bokhandlere, men som neppe likevel er blitt lest av så mange som Innset og andre vil ha det til. Dessuten har Bechs bok fått temmelig lunken mottagelse av de fleste. Du skal vel ha høytstående verv i FrP for å sluke den bokas påstander rått. Likevel er det også denne boka som nærmest er Innsets påskudd til å skrive sin. Det er jeg ikke sikker på om Bechs bok fortjener. Skjønt, Innset kan ha rett i at de ideene Bech lanserer kanskje bør imøtegås av noen.

For som Innset skriver, så vokser antallet milliardærer i Norge for hvert år. Pengegaver til politiske partier vokser også, om ikke til samme nivå som i USA, landet som har blitt for udemokratisk (og som mange mener aldri har vært noen annet). Hva Donald Trump driver med der borte, er det få – om noen – som egentlig og dypest sett fatter rekkevidden av. Ytre høyre er definitivt på frammarsj verden over. På et litt snillere vis også i Norge.

Og med dette som bakteppe er det åpenbart at det er behov for ei bok som setter kampen om verdiene på dagsorden. Hvem er det som skaper verdiene? Milliardærene med alle pengene sine, og sin såkalte risikovillige kapital, eller arbeiderhæren som går på jobb hver dag, taktfast med stemplingsur, fysisk eller digitalt, og matpakke i sekken? Er det privat eller offentlig sektor som bærer samfunnet, som trygger velferden, som lar oss leve noenlunde akseptable liv? Eller er det både og?

Det er sånne spørsmål Innset drøfter. Og legger aldri skjul på at det er den politiske venstresidens argumenter han har mest sansen for. For Norge er ikke landet som ble for rikt – Norge er landet som har for mange rike og som burde bli flinkere til å fordele rikdommen langt bedre. Ulikheten er for stor, fellesskapet og den allmenne tilliten til samfunnssystemet er under press. Dette er noe helt annet enn Bech og den politiske høyresiden prediker.

I en sådan stund, og jeg tror ikke Innset nødvendigvis er for alarmistisk i sin tilnærming, er det kanskje på sin plass å ta den verbale kampen som Innset her gjør. Fortelle gud og enhver mann, altså de få av oss som fortsatt leser bøker, hvem som skaper verdiene, og ikke minst hvem som forsvarer dem. I denne essayistiske debattboka på relativt få sider – antagelig fordi flest mulig skal orke å lese den – får Innset fram poenget på en tydelig og skråsikker måte. Den politiske høyresida ligger igjen med brukket rygg og få virkemidler tilgjengelig enn de tradisjonelle. Aller best likte jeg der forfatteren harselerer over milliardærenes bruk av uttrykket «risikovillig kapital». For hva er dét når du snart ikke veit hva du skal bruke alle pengene dine til? Snakk om misbruk av ord! Sånt savner jeg mer av i den politiske venstresidens ideologiproduksjon – ikke minst i bokform. En språkkritikk der det tradisjonelle politiker- og økonomispråket får en skikkelig gjennomgang og overhaling (også venstresidens). Men det er en helt annen bok enn den helt nødvendige og svært leservennlige boka som Ola Innset her har skrevet.