JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Ben Lerner (født i 1979) er en framgangsrik nord-amerikansk forfatter med to tidligere romaner på samvittigheten, begge oversatt til norsk (På vei fra Atocha stasjon og 10:04). I tillegg har han også fått oversatt en essaysamling til norsk og skrevet diktsamlinger (som ikke fins på norsk). Han er født i Topeka, hovedstaden i delstaten Kansas som ligger i Midtvesten. Bynavnet har indiansk opprinnelse og betyr ifølge Wikipedia «et sted godt egnet for å grave poteter».

Romanen «Topeka-skolen» handler om Adam og familien hans som altså kommer fra denne ganske lille byen. Moren Jane er blitt en kjent forfatter, faren Jonathan er noe mer ukjent, men han innleder likevel et seksuelt forhold til en av konas venninner – uten at dette har noen direkte sammenheng. I tillegg har Darren, en klassekamerat av Adam, en viss rolle i denne fortellingen. Som lesere får vi den servert gjennom de fire nevnte personer, av og til fortalt av en tredjepersonsforteller, av og til av en jeg-forteller. Samtidig hopper vi i tid, men det meste kretser rundt årene 1997 og 2019. Det er faktisk ganske krevende å følge den narrative linja i denne romanen – ja, her får du ingenting gratis. Den streite, kronologiske fortellingen kan sjølsagt fort bli både monoton, forutsigbar og kjedelig iblant, men det er også mulig å gå for langt i motsatt retning. Denne teksten balanser på en grense her. Det er fullt forståelig om du detter av underveis. Skjønt, det er som kjent ingen skam å snu – enten du er på fjellet i påsken eller i en avansert roman skapt av en fremadstormende forfatter fra USA. I en roman kan du som kjent også lese partier om igjen hvis noe skulle være uklart.

Adam er en skoleflink gutt som også deltar et i statsmesterskap i debatteknikk, en spesiell skoleøvelse som må være typisk nord-amerikansk. De konkurrerer jo om så mye og mangt i USA. Her handler det om å ramse opp flest mulig argumenter på kortest mulig tid – nettopp for å vinne debatten.

Og akkurat denne konkurransen blir et bilde på hele samfunnet. Samfunnet Lerner beskriver i denne fortellingen beveger seg mer og mer mot tomt prat, og et språk frakoblet sitt egentlige og opprinnelige innhold. Til slutt ender det opp i tilstanden de fleste har kunne se under president Trumps fire år ved makten. At språket blir nærmest meningsløst. Og kan brukes til «hva som helst».

Helt mot slutten av romanen da vi rent georgratisk har forflyttet oss til New York City, kommer Adam, som nå er blitt en middeladrende familiefar med egne barn, i en diskusjon med en annen pappa på en lekeplass. Gjennom denne pappaen får vi demonstrert hva det vil si når sannheten blir relativ, når ingenting egentlig betyr noe lenger. For da kan du ikke bare si hva du vil, men også gjøre hva du vil. Felles normer og regler er brutt ned, det er bare «Individuelle sannheter» som teller og gjelder. Men har vi da et samfunn? Et fellesskap hvor kommunikasjon er mulig?

Om ovennevnte er hovedtemaet i denne romanen, kan helt sikkert diskuteres. Denne romanen reiser nemlig en rekke problemstillinger som du som nevnt skal være en observant og saktelesende leser for å få tak på. Men for dem som ikke er så opptatt av episke linjer, så fins det partier i denne veldig ambisiøse teksten som er en sann fryd å lese. Her har vi å gjøre med en forfatter som er drivende god på små flater.