JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Er det fortsatt noen som tviler på at vi i våre dager opplever en lesekrise? Leser du Kari Spjeldnæs’ sakprosabok om temaet, vil forhåpentligvis den tvilen avta betraktelig. For hun er ikke i tvil, og som forsker med doktorgrad i lesing og digitalisering, burde hun vite hva hun snakker om. I tillegg har hun levd et langt arbeidsliv i Aschehoug Forlag i ulike toppjobber. Skjønt, du må jo argumentere for dine standpunkter sjøl om din faglige bakgrunn er solid. Og Spjeldnæs gjør definitivt det i denne boka. Over sju kapitler gir hun en overbevisende framstilling av hvilket vanvare vi har kommet i, hvorfor vi er der og hva som bør/kan gjøres for å komme ut av denne krisa. For ikke så veldig overraskende, jevnfør hennes bakgrunn, er hun sjøl en ihuga leser og vil at andre skal lese også. Ikke av kommersielle grunner – hun er ikke forlegger lenger, men rett og slett fordi lesing er helt fundamentalt for å bli og være et gagns menneske. Dette er en god bok å lese for alle oss som leser mye – ikke minst leser mye skjønnlitteratur.

For de av oss som har fulgt dette tema en stund, er det ikke så mye breaking news i denne boka. Det er mer at den samler mange av de faktorene som er relatert til den lesekrisa som er dokumenterbar gjennom forskning og etterlater leserne med et massivt og helhetlig inntrykk av at nå må noe snart gjøres – det brenner på dass!

Den store stygge ulven i Spjeldnæs’ bok er sjølsagt mobiltelefonen. Den som bringer de fleste oss ut av en konsentrert virkelighet, den som bidrar til hyppige avbrytelser og et flykt mentalt liv. Den er kommet for å bli, og vel så det, men hva skal vi gjøre med den? Hva skal vi bruke den til? Noen bruker den til lesing, men der har den åpenbart sine begrensninger.

At mobiltelefonen totalt dominerer mange unges liv, har vært kjent lenge. Vi snakker mye om det, men gjør lite med det. Skolemyndighetene er imidlertid i ferd med å ta grep her. I hvert fall for den tida ungdommene/barna befinner seg på skolen. Fritida er det vanskeligere å redigere. Spjeldnæs er ikke uenig i at mye – ja, kanskje det meste, bør starte med de unge. Men dette er et samfunnsproblem som i verste fall kan true demokratiet. Da må de voksne også på banen. Hvis voksne ikke tar grep, gjør neppe barna deres det. Og her er det neppe snakk om bare regler, her er kanskje eksemplets makt minst like viktig. For voksne skroller på mobilen de også. Og leser mindre og mindre bøker. Bøker velges i økende grad bort. Konkurransen om oppmerksomheten blir tøffere og tøffere. Ikke bare for barn og unge, men for alle. Forsvinner lesingen, hva med den felles kunnskapsplattformen da? Kan det tenkes at det er noe av dette som plager USA som samfunn for tida? En prosess som har foregått over lang tid? For en lesekrise får gjerne konsekvenser på et seinere tidspunkt.

Denne boka legger også sterk vekt på at lesing også er en ferdighet som du til og med blir bedre og bedre på desto mer du leser. Altså en slags kumulativ effekt. Et sånt syn kan kanskje virke arrogant på noen, særlig ikke-leserne, men det er godt belegg i forskningen for synspunktet. Så her kan det være lurt å trene. I det hele tatt argumenterer Spjeldnæs godt for gleden, nytten og gevinsten, også på et personlig plan, ved å lese bøker. Ikke bare i bokform, men hun legger aldri skjul på at den fysiske boka har noen kvaliteter andre plattformer ikke har. Og at du leser er alltid viktigere enn hva du leser.

Og helt slutt kobler forfatteren også lesing og skriving. Disse to er slektninger. Det er heller ikke ny forskning, men at lesing gir oss ikke bare mer kunnskaper, men også større forståelse for språket, forsterker også skrivingen for de av oss som driver med sånt.

Hva så med lydboka, er ikke den et godt alternativ? Spjeldnæs avviser ikke lydboka, den åpner litteraturen for flere, men den erstatter ikke lesingen. For det er forskjell på å lese og å lytte.

Lesing kan være slitsomt, det er en aktivitet der du må anstrenge deg, være til stede blant ord, setninger – ja, språk. Det må læres, utvikles og vedlikeholdes. Men vi bør ta oss tid til dette. Hvis ikke forvitrer vi som et samfunn bosatt av mennesker. Da blir vi bare roboter alle sammen. Det må aldri skje!