JavaScript is disabled in your web browser or browser is too old to support JavaScript. Today almost all web pages contain JavaScript, a scripting programming language that runs on visitor's web browser. It makes web pages functional for specific purposes and if disabled for some reason, the content or the functionality of the web page can be limited or unavailable.

Livet er den tida det tar å dø

Lars Saabye Christensen:
Byens spor. Skyggeboken
Cappelen Damm 2019

Cappelen Damm

jan.erik@lomedia.no

Tittelen på teksten er ikke min, men den er til gjengjeld ifølge opphavsmannen Lars Saabye Christensen helt sann. Og det er ikke alle setninger som er det, i hvert fall ikke for en så språkbevisst forfatter som ham. Setningen gjentas flere ganger i tredje bind av det som skulle bli trilogien «Byens spor», men som jammen viste seg å vokse seg til fire bind. Men her skal vi holde oss til bind 3 – Skyggeboken (hos Saabye er bok et hankjønnsord).

Tidsrammen er sånn omtrent 1968 til 1972 – ei turbulent tid også på Oslo vest. Kjent og kjært landskap for forfatteren. Forrige bind tonet ut ganske dramatisk da Jesper, dette verkets hovedperson, stikker fra landet uten å melde fra på flere år. I 1968 kommer han imidlertid tilbake, men slett ikke i kampform. Han befinner seg på Gaustad sykehus, ingen vet helt hva som feiler ham. Her bor også poeten Gunvor Hofmo, noe forfatteren veit å dra litterært nytte av. Familien setter det aller meste i verk for å friskmelde Jesper, men det tar sin tid. Søsteren Stine er i ferd med å bli voksen, hun har startet med medisinstudier – og hun har oppdaget kjærligheten. Og maoismen. Hva som er høna og hva som er egget, er her litt usikkert. Men uansett så tar Saabye ml-bevegelsen på kornet. Det er både alvorlig og lattervekkende på samme tid. I det hele tatt: I Saabyes forfatterskap er det mye humor, «Skyggeboken» er ikke noe unntak.

Og la det være nevnt med en gang: Om noen skulle leve i den villfarelsen og mene at Saabyes romaner kun er apolitiske fortellinger om ungdommer som liker Beatles eller har tidlig håravfall, så er «Skyggeboken» et eksempel av flere på at dette slett ikke stemmer. Boka er politisk så det holder, som nevnt får ml-bevegelsen vite hvor David kjøpte ølet, det er refleksjoner her som må føre fram til en ny abortlov, behandlingsmetodikk på Gaustad som vi i dag fryser på ryggen av tas opp uten at de blir gjort til hovedpoeng – ja, det er nok av samfunnspolitiske ting å gripe fatt i. Saabye gjør også det, men på sin måte – den mer indirekte, skjønnlitterære måten. Hans romaner verken er eller har vært i nærheten av ml-litteratur, Saabye bruker innestemme når han vil ha noe viktig sagt. Også om det politiske.

Det mest oppsiktsvekkende i denne romanen er hvor tilstedeværende fortelleren sjøl er – ja, teksten blir på mange steder en metatekst. For ikke bare står fortelleren Saabye fram med navn og alder, han avslører også at han er livstruende sjuk – dermed begynner han også ikke bare å kommentere sine egne karakterer, men bringer også inn det elementet om han egentlig (et ord Saabye misliker sterkt) blir ferdig med romanen. Kanskje han rett og slett dør før siste punktum er satt! Nå veit jo vi som leser denne teksten nå, at dette ikke skjer – men det skaper uansett en spesiell valør til romanen.

Et annet grep han benytter seg flittig av denne gangen er at han trekker inn litterære karakterer han har skrevet om tidligere, som for eksempel gutta fra gjennombruddsromanen «Beatles». Særlig Kim Karlsen blir med et stykke på reisen. Hvor godt dette fungerer, er jeg litt mer usikker på.

At Saabye ikke bare bringer inn sin egen akutte livskrise, men også kommer med lange bruddstykker av sitt eget levde liv og sin egen litterære metode, fungerer fint. Siden han tidligere har vært så sparsom med den slags opplysninger, og dessuten også her flagger en sterk antipati mot virkelighetslitteraturen, er det befriende at han slipper ut så mye som han gjør. Og det blir aldri påtrengende, det fortrenger ikke den fiktive fortellingen – det tvert imot krydrer den.

Det er noen språklige vendinger og beskrivelser her som bare Saabye er i stand til å skape, men de kan du finne ut av sjøl. Read carefully! Han er på sitt beste i stand til å skape prosalyrikk basert på overraskende bildebruk og litt omskrivinger av kjente og kjære uttrykk. Der er han om ikke den beste i landet, så i hvert fall kongen på Hegdehaugen.

Romanen toner ut sånn: «Og jeg slukker lyset og forlater arbeidsrommet hvor det siste arbeidet er gjort for første gang».

Det fikk han hel rett i. For Saabye er ikke død, det er mer liv i vente!

Annonse
Annonse