JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

«Alla dessa dagar som kom och gick, inte visste jag att det var livet.» Eller «Den största ensamheten – att inte finnas i någons tankar.» Begge disse aforismene er av svenske Stig Johansson, født i 1936, men antagelig skrevet seint i hans eget liv. På et tidspunkt da han kanskje var blitt gammel, da han merket at livet ikke lenger var det samme som da han var ung. Du telte liksom ikke helt med lenger, du var ikke lenger så stø på labben, hukommelsen var ikke den samme og du beveget deg langsommere og med klart høyere puls. Dine verdier som menneske var på hell, i hvert fall hos menneskenes rundt deg – og dermed ble sjølrespekten også gradvis på vei nedover. Venner ble det bare færre og færre av. Vi er sosiale dyr, også som aldrende. Samtidig er det antagelig iboende vår natur å stritte imot, nekte å se seg sjøl som gammel. Men som parterapeut Sissel Gran og mange flere har påpekt: Det er bortkastet tid og krefter å kjempe imot.

Mye av dette er det Kjersti Ericssons nye, fine roman handler om. Alderdommen har hun skrevet flere romaner om tidligere – ja, hun er ingen novise i livet heller. Bikker du 80, veit du ofte ett og annet om alle disse dagene som kom og gikk.

I «Ømhet og forferdelse» møter vi bare navnløse karakterer. En aldrende dame, enke og mor til tre barn – en sønn og to døtre, er fortellingens hovedperson. Mesteparten av livet har hun tilbragt i et stort hus med familien i umiddelbar nærhet. Nå er hun ofte overlatt til seg sjøl og strever med å mestre livets mange utfordringer. For livet har endret seg vesentlig. Posten kommer nesten ikke lenger, besøkene fra barn og andre kjente er sjeldnere og sjeldnere. Teknologien er kongen på haugen. Ensomheten sniker seg på. Det fins ingen digitale duppeditter som kan erstatte levende mennesker. Og når jobbene er borte, og dermed også arbeidskollegene, kan dagene bli lange. Ja, noen kan bli vondere enn hun nok hadde tenkt seg for bare noen år siden.

Denne romanen tar også opp et tema som er beslektet. For hva gjør pårørende til aldrende mennesker som ikke helt henger med? Hvor ofte har de tid, anledning og lyst til å besøke sin gamle mor? Og kanskje kommer snart dagen da de må få henne anbragt på et hjem for eldre og trengende. Først for noen dager, deretter utvikler det seg gradvis til å bli permanent. Helt til du til slutt sitter der aleine på et rom på størrelse med ei fengselscelle. Og hvor du bare får stuet inn det aller kjæreste av ditt livs gjenstander – som brudebildet og kanskje et par av noen barnebarn. De fleste som har vært på besøk på sånne steder skjønner hva jeg snakker om, men neppe hvordan det er å bo der. I Ericssons roman er det særlig de to voksne døtrene som bruker tankekraft på å bekymre seg om sin mors velvære.

Fortellerteknikken i romanen er litt spesiell. Alt blir fortalt av en tredjepersonsforteller, men perspektivet veksler mellom moren og døtrene. Det gir fortellingen en fin dynamikk. Sentimentalitet er heldigvis fraværende. Riktig nok pågår det en liten rivalisering mellom de to søstrene om hvem som stiller mest, eventuelt minst, opp for mor, men dette går relativt voksent for seg. Eldstedatteren bor på Lillehammer, mens mor bor i Oslo. Sånn ser hun på mor: «Moren er blitt gammel. Det har ikke skjedd gradvis. Ikke brått heller. Pensjonist har hun vært i mange år. Men det er noe annet. Det kom et tidspunkt da ordet pensjonist kjentes unaturlig og tilbakelagt. En tenker ikke ‘pensjonist’ når en ser henne, en tenker ‘gammel’».

Kjersti Ericsson har igjen skrevet en klok roman om alderdommens viderverdigheter. Blikket er aldri sytende eller moralistisk. Hele denne fortellingen er skrevet med varme og empati. Alle er vi aldrende, og de fleste av oss skal bli gamle. Noen av utfordringene vi vil møte kan sikkert forebygges, mens andre må vi leve med. Sånn er også livet.