JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Så kom han endelig i mål, Jon Fosse, i hvert fall med handlingen i den svært langsomme trebindsromanen som inneholde sju bøker – en septologi – og der siste bind heter «Eit nytt namn».

Med ovennevnte er poenget at den julefeiringa som lanseres i starten av denne romanen, den første av tre bøker, Asles feiring av julaften sammen med kompisen Åsleik og hans søster Guro, blir fullbyrdet. De to mennene tar båten, en sjark, til det øde stedet hvor Guro bor, og julaften blir gjennomført på et vis som med all tydelighet markerer at dette er en dag som verken de involverte eller fortelleren setter nevneverdig pris på. Men de vil likevel helst ikke feire dagen i hver sin ensomhet. Sånn sett er nok dette gjenkjennbart for langt flere lesere enn vi kanskje skulle tro.

Dette siste bindet holder seg ellers ganske lite på nåtidsplanet. Fortelleren Asle, kunstmaleren, tar mange og lange tilbakeblikk på den tida han traff kjæresten sin Ales, hun han aldri glemmer, hun døde så altfor ung, hun han savner så det virkelig svir. De møttes på busstasjonen i Bjørgvin, den gangen Asle skulle opp til Universitetsgata 7 for å se på en hybel han kanskje ville leie. Asle var nemlig opptatt på Kunsthøyskolen, han hadde slutte på videregående – nå skulle han bli kunstner. Denne første tida sammen med Ales får vi vite mye om i denne boka. En del av dette er ganske sår lesning, og faktisk også gjenkjennelig for en leser som sjøl studerte i den samme byen på samme tid. Ja, som også støtte på forfatteren fra tid til annen i den svarte fløyelsjakka og den brune lærveska. For sjøl om det ville være helt misvisende å kalle Fosses litteratur, både her og andre steder, for virkelighetslitteratur, så er det så definitivt sjølopplevde ting og trekk vi her får servert. I hvert fall på det ytre planet.

Språket til forfatteren er det sagt og skrevet mye om. Det repetitive, det enkle – ja, den bølgende formen som nærmest luller oss lesere inn i en rytmisk dans som er både suggererende og vakker. Fosse går aldri på akkord med denne stilen, uansett sjanger, det har han aldri gjort med noen få unntak i de aller første tekstene sine.

Det litt spesielle, kanskje til og med litt nye i denne over 1300-siders lange romanen, er at han har forandret syntaksen litt mer i retning av tysk skrivestil. Verbene kommer av og til helt til slutt i setningen, noe som kan virke litt arkaisk, men som fungerer på en fantastisk musikalsk måte. Fosse har jo også tidligere sammenlignet skriveprosessen sin med musikk der han sitter foran tastaturet på Mac-en sin, omtrent som en pianist foran flygelet, og tryller fram toner og akkorder. Skjønt, det er lyttinga som er det vesentlige, har han også sagt om det å skrive.

Og sånn kan det oppleves å lese ham også, at ordene bare kommer til ham, at han skriver fram en handling som nesten er assosiativ – tankesprang som følger på hverandre, men likevel danner en flott helhet, både innholds- og formmessig. Uten tegnsetting som punktum, sjølsagt, det har også blitt ett av hans varemerker. Komma, derimot, det spanderer han på seg, om ikke bestandig der en streng grammatiker vill ha gjort det.

Innerst inne handler denne septologien om den genuine kunsten og om Gud. Det er disse to instanser, som knapt kan skilles hos Fosse, han hele tida søker – ja, som fortelleren Asle også prøver å si noe meningsfullt om. Men hele tida glipper det, det er her språket, i hvert fall ordene, ikke lenger strekker til. Men kanskje kan bildekunsten hjelpe?

Jon Fosse drar denne problemstillingen så langt han klarer. Ikke på filosofisk vis som sin læremester Martin Heidegger gjør i sitt hovedverk «Sein und Zeit», men gjennom diktning og forbannet løgn. Lenger kommer han ikke, men det er langt nok til at det blir lysende litteratur – ja, stor kunst.