JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

geir Nummedal debuterte med en roman i 2012, fulgte opp med en novellesamling og skrev for tre år siden en såkalt boksingel, noe som også passer på årets utgivelse, siden den er på kun 88 boksider, og ikke som den forrige heter «løpende tekst», men likevel ikke bryr seg om å sette punktum, bare kommaer, og det gir jo oftest en tekst en helt særegen flyt, du nærmest tvinges til å lese videre, du puster nesten ikke, eller tvert imot, det er ingen stopp eller drikkestasjon underveis, du fyker videre, om ikke i rasende tempo, så i din flyt, videre, videre, videre, taktfast, du sjekker klokka, pusten, og det passer sjølsagt ekstra godt når denne boksingelen heter «Maratonshots», og handler om fortellerens helmaratonløp i den østtyske byen Dresden, fortellerens (og forfatterens, vil jeg tro), første maratonløp, og det skal sies, det kan være en fordel som leser av denne boka, sjøl å ha gjennomført minst en helmaraton, ikke bare en halv, for det er noe helt annet, et faktum som fortelleren i denne teksten ikke unnlater å reflektere en del over, kanskje litt overlegent, noen steder, og her er stikkordet refleksjon, for det er så uendelig mye du rekker å tenke over under en helmaraton, og kanskje det rareste av alt, det er ikke de tankene du planla å tenke på som kommer, nei, det dukker opp så jævlig mye annet rart, til og med uløste gåter, floker, men også tidligere kjærester, tapte fotballkamper, og andre nederlag, hva du skal gjøre til uka, strøtanker som ikke har noe med maratonløpet å gjøre i det hele tatt, helt du plutselig kan bli dratt tilbake til det konkrete, det du opplever der og da, kanskje er det en av de andre løperne, noen av de tusener du løper sammen med, som tar kontakt, vil fortelle deg noe, som puster og peser, da er det bare å komme seg ut av sin egen boble, ta ut øreproppene, for en maratonløper som skal under fire timer, og har tatt seg faen på det, gjør akkurat som fortelleren i denne boka, han hører på musikk underveis, han har laget en spilleliste, fra en eller annen strømmetjeneste, og av og til faller han også i staver over musikken han har valgt, kanskje du i gode stunder, kanskje mens du er i runners high, ethvert løps hyrdestund, da alt bare flyter, da du er i en ekstatisk flow, tenker litt over alvoret i musikken, eller noe annet fra livets alvor, for en helmaraton er ingen spøk, det er 42.195 meter langt, det er like langt som fra den greske kystbyen Maraton til Athen, hovedstaden, og det er langt det, det merker du særlig helt mot slutten, like før du bryter målsnøret og får din etterlengtede hvilepause og medaljong, underveis lærer du også alt om hva det vil si å irritere deg over det aller meste, ikke minst andre løperes løpestil, påkledning, kanskje de prater med en venn som løper ved siden av, kanskje smiler de for mye, ser uforskammet lite slitne ut, og du ergrer deg over alt dette også, for du blir sliten, grinete, tom for veske, støl i bein og armer, mye av dette som her er nevnt, og mye, mye mer dukker opp under en helmaraton, akkurat som det gjør i denne teksten av Geir Nummedal, som både er godt skrevet, ja, det er gøy å være ledsager, løpe ved siden av, sjøl om jeg aldri har vært i Dresden, så skjønner jeg godt hva han forsøker å formidle, at en helmaraton er alt annet enn en walk in the park, men har du først gjennomført, glemmer du det aldri