JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Endelig er romanen «Svart vann» (Black Water) av Joyce Carol Oates (født i 1938), en av USA fremste og mest produktive forfattere, oversatt til norsk. Den ble først utgitt i 1992 og regnes som en av hennes mest betydelige – om enn ikke i omfang da den er kledelig og uamerikansk kort (148 sider). Men dette er ingen typisk Oates-roman.

Handlingen har klare paralleller til Chappaquiddick-ulykken i 1969 hvor blant annet senator Edward Kennedy var innblandet. I romanen har senatoren et annet navn, men også her er han en god del eldre enn sin kvinnelige medreisende.

Utgangspunktet for storyen er en 4. juli-feiring i staten Maine i New England (nordlig østkyst). Der treffes den 26 år gamle Kelly Kelleher og senatoren. De finner raskt tonen. Senatoren blir etter hvert godt påseilet. Likevel tar de bilen, har det travelt fordi de skal rekke ei ferje og havner til slutt av veien og i et svart vann. Kellys tanker mens hun tror hun skal dø innesperret i bilen okkuperer det meste av de 148 boksidene. Her passer nemlig klisjeen om at hennes liv passerer i revy svært godt. Det viser seg raskt at Kelly fra tidlig alder er ei jente med ambisjoner.

Tilbakeblikket på Kellys liv veksler med glimt fra nåtidsplanet. Det gjør denne teksten vital og spennende. Og intens. At det står om døden gjør tempoet svært høyt.

Forfatteren får også lagt inn en sviende kritikk av dødsstraff som fortsatt praktiseres i mange amerikanske stater.

Boka er skrevet lenge før me too-kampanjen totalt dominerte manges bevissthet. Likevel blir den også en ganske besk kommentar til dette fenomenet – et fenomen som altså ikke er spesielt nytt om noen skulle tro det.

«Svart vann» er en roman av en spennende forfatter, men jeg tilhører nok en av hennes trofaste lesere som vil rangere flere av hennes andre bøker over denne.