JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Historiker, sjakkspiller og SV-politiker Hans Olav Lahlum er ingen novise når det gjelder å portrettere arbeiderpartihøvdinger. To indianere han tidligere har skrevet mursteinsbiografier om er tidligere partileder og statsminister Oscar Torp og den hardtslående partisekretæren Haakon Lie. Nå har han fullført biografien om Reiulf Steen (1933-2014), ei bok Lahlum startet arbeidet med for ti år siden.

Og den etter hvert så drevne litteraten – Lahlum har de seinere årene også skrevet en rekke krimromaner – viser seg fram allerede i prologen til Steen-biografien. Der skildres Steens første tragedie da faren dør i skiløypa mens Reiulf bare er sju år gammel. Da faren før han trakk sitt siste pust visstnok skal ha sagt – ifølge både Reiulf og Lahlum: «Hva skal det bli til med deg nå da, gutten min?»

Men uansett sannhetsgehalt eller ei – det ble virkelig noe av Reiulf Steen. For det er ikke alle som blir formann i Arbeiderpartiet med en del tilhørende herligheter. Skjønt, statsminister ble Steen imidlertid aldri. Ikke fordi det norske folket ikke ville det, men fordi enkelte i partiet hans ikke ville det. Heller ikke sånt skjer hver eneste dag i de kretser. Steen var nemlig ingen A4-politiker, han både røykte og drakk og oppførte seg stundom som et vilt dyr. Dessuten var han glad i damer. Alt dette er myter. Sant eller ikke – Lahlum gjør lite for å avkrefte dem, snarere tvert imot. Det blir spennende litteratur av sånt, og noteapparatet til historikeren er solid. Han kjenner miljøet godt og har snakket med de fleste. Også Steens politiske motstandere, enten de befant seg i Arbeiderpartiet eller andre partier. Det er liten grunn til å mene at Lahlum overdriver – utfordringen er kanskje mer om han i en politisk biografi burde ha tatt med så mye som han gjør om Steens privatliv. Derom strides de lærde. At liv og politikk nærmest var ett og det samme for Reiulf Steen, er vel hevet over enhver tvil. Dessuten var han et sjeldent politisk dyr. Det som i utgangspunktet ikke var politikk i hans liv, ble det. Koste hva det koste ville. Og det kostet.

Lahlum gjør som de fleste biografer og skriver fram Steen i kronologisk orden. Vi møter fattiggutten fra Hurum som raskt ble en del av arbeiderungdommen i Buskerud. Han ble en klassekjemper og ungdomsstjerne. Og etter hvert familiefar. På den politiske arenaen gjorde han lynkarriere – han ble det gamle Arbeiderpartiets framtidshåp. Helt til flere og flere personlige problemer ble en del av hans hverdag. At han kanskje ikke i alle politiske spørsmål var så veldig spiselig, bruker ikke Lahlum så mye tid på. Det syns jeg nok han burde. For Arbeiderpartiet er som kjent langt fra noen søndagsskole – noe Lahlum får tydelig og godt fram – det politiske rullebladet skal være tilnærmet flekkfritt om du skal nå helt til topps. Og dit nådde Reiulf Steen aldri. Bare nesten. Han ble riktig nok partiformann uten statsministerlisens – hva dette gjorde med ham, er det bare mulig å spekulere om. Han ble stortingsrepresentant og komiteleder, men måtte til slutt abdisere der også. Og endte til slutt opp som ambassadør i Santiago de Chile hvor han tilbrakte noen turbulente år sammen med sin nye kone Ines Vargas.

Heldigvis – ikke minst for Lahlum – ble han også sakprosaforfatter. Reiulf Steens politiske erindringsbøker tilhører noe av det beste som er skrevet i den sjangeren her til lands. Og disse bøkene forsyner da også Lahlum seg grovt av i sin biografi.

Hans Olav Lahlum kan arbeiderbevegelsens historie generelt og Arbeiderpartiets historie spesielt til fingerspissene. Det bærer denne steen-biografien preg av. Lahlum vandrer trygt i dette landskapet som om han aldri har gjort noe annet. Overblikket er mer eller mindre totalt – han har et slags hovmesterblikk. Måten Lahlum har trukket veksler på deler av familien som kilder står også til troende. Reiulf fikk fire sønner hvorav ett tvillingpar. Det er særlig den ene tvillingen – Martin – som målbærer familiens heder og ære.

Steens siste år ble helsemessig vanskelige. Han fikk Parkinsons og måtte flytte fra sitt kjære hus på Nesodden til en leilighet på Oslos beste vestkant.

Lahlums biografi er sterkere når det gjelder innhold enn i form – det vil si at den språklig sett bare er på det jevne og kompositorisk svært tradisjonell.

Reiulf og eldstesønnen Robert hadde i lang tid hatt et anstrengt forhold. Det var først mot slutten av livet de fant tilbake til hverandre. Mot slutten av boka skriver Lahlum dette: «Tidlig om morgenen 5. juni gikk døren til rommet på sykehjemmet forsiktig opp. Inn kom eldstesønnen Robert. Han satte seg ved sengekanten. Reiulf Steen hørte at sønnen kom og smilte forsiktig til stemmen hans. Like etterpå slapp han fredfullt taket i livet.»

Året var 2014, stedet Majorstutunet pleiehjem – dette er etter 461 siders lesning, og uansett hva du mener om Reiulf Steens politiske virke og liv, Arbeiderpartiets gjøren og laden: Sterk lesning.