JAN-ERIK ØSTLIE

jan.erik@lomedia.no

Den nye arbeiderpartilederen Jonas Gahr Støre er ved siden av rollen som politiker både intellektuell og en skrivekyndig mann. Det er ingen overraskelse for noen. Med sin bakgrunn som statsviter fra et prestisjeuniversitet i Paris, og med boka «Å gjøre en forskjell» som en del av ballasten, har han også tidligere formulert ett og annet det er verdt å reflektere over. Hans nære samarbeid med Gro Harlem Brundtland er sjølsagt heller ingen ulempe å ha med på CV-en.

Hans nye bok «I bevegelse», som konkurrerer i sjangeren samtalebok, følger opp bilde av en fyr som kanskje har tenkningen som sitt sterkeste politiske våpen. Er det mulig å se for seg Jonas Gahr Støre som murer, rørlegger eller elektriker? Samtalene er på et vis todelt. For det første er det reelle samtaler med den nyslåtte politiske rådgiver Jonas Bals, den tidligere rådgiveren i Fellesforbundet. Bals stiller til tider relativt lange spørsmål, Gahr Støre svarer – ofte over flere sider. For det andre fortoner boka seg også som en slags samtale med leseren. Gahr Støre har en sånn skrivestil at det nesten virker som om han henvender seg direkte til deg som leser, at du får delta i hans refleksjoner. På mange måter kler denne stilen en sånn debattbok – for den er det også: Debattbok. Forfatteren inviterer til en medrefleksjon. Hans tekst er altså svært åpen. Du skal ta stilling til den, si deg enig eller uenig.

De første 60 sidene benytter arbeiderpartilederen til å presentere seg, til å fortelle de uinnvidde hvem han er og hvor han kommer fra. Sidene er et forsøk på å slå i hjel noen myter om en steinrik vestkantmann som er født med ei sølvskje i munnen. Denne presentasjonen er nyttig, den virker ærlig og den er velment. Mytene slår han vel ikke akkurat i hjel, men han får nok vist at hans bakgrunn neppe diskvalifiserer han til noe som helst – heller ikke til å lede landets største parti, et parti du helst ikke skal markere altfor store intellektuelle tilbøyeligheter i. Arbeiderpartiet er som kjent ingen søndagsskole, her skal en spade fortsatt være en spade – i flere av dette ordets betydninger. I et parti med en politisk kultur som like mye handler om å ta rett som å ha rett, stiller du gjerne med førti meters tillegg om du kommer fra Oslo Vest og i tillegg har akademisk grad. Skjønt, Jens Stoltenberg var av samme ulla, i hvert fall nesten. Den største forskjellen var kanskje at Stoltenberg vokste opp i AUF, mens Gahr Støre behersker flytende fransk.

«Veivalg for det 21. århundre» er bokas undertittel. Den handler om politikk. Gahr Støre er glad i begrepet scenarioer. Han er ingen spåmann, men partileder, Som sistnevnte er han i dagens politiske klima tvunget til også å være førstnevnte. Men spådomskunstene hans er velbegrunnede, han er en rasjonalist av beste merke. Og en rasjonell tenker som aldri er ekstrem på noen måte. Han sirkler rundt i det han nok sjøl kanskje vil betegne som et venstre-sentrum landskap, omtrent der tenketanken Agenda har erklært at de vil være. Personlig syns jeg nok han roterer vel mye rundt sin egen akse i sentrum av norsk politikk. Venstreradikale synspunkter er det veldig vanskelig å få øye på. Med unntak av at han sjølsagt bejaer velferdsstaten, felleskapstanken, solidaritetsalternativer av ulikt slag og trepartssamarbeidet mellom myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dessuten gjør han de klassiske sosialdemokratiske øvelsene og utspillene mot partiet Høyre – og særlig Fremskrittspartiets politikk. Sånn kan fort bli ren retorikk, men det er forståelig at han bruker trykksverte på det. Han er jo for tiden opposisjonspolitiker.

Hvilke temaer er det så forfatteren er opptatt av? Jo, den nevnte velferdsstaten, sjølsagt. Dessuten begrepet tillit, ett av hans favorittbegreper. Folkehelsa står ham nært – han har tross alt vært helseminister. Han forsøker å ta oppgjør med høyrepopulismen, og i siste kapittel som er et essay og viet 22. juli-tragedien, får han ut betimelig stoff han har båret på en stund. Klima- og europapolitikk har han med, men relativt lite utenrikspolitikk tatt i betraktning av at han også har vært utenriksminister.

Bals forsøker ved flere anledninger å lokke partilederen ut på refleksjoner rundt opp- og nedturene til den sosialdemokratiske bevegelsen verden over. Her blir Gahr Støre litt for ofte svar skyldig – han parerer dette nærmest som om Paven ble konfrontert med katolisismens elendighet. Sosialdemokratiet er på vikende front mange steder – det er et faktum. Arbeiderpartiets leder bør forholde seg mer bekymringsfullt til det enn å håpe at vinden i fra høyre snart vil snu.

Og apropos en annen isme, nemlig kapitalismen – det er et begrep Gahr Støre ikke befatter seg nevneverdig med. Kanskje er det en sammenheng her. Møter du klassiske sosialdemokrater som ikke kan ta ordet kapitalisme i sin munn, da kan det være på høy tid å løsne sikringen på geværet.

Det er noe tung-lett-tung-lett over denne boka som slett ikke er en øvelse i politisk akrobatikk eller en rytmisk verselære. På godt over fire hundre sider klarer forfatteren og partilederen å få tenkt høyt om en mengde sentrale samfunnsproblemer og samfunnsutfordringer i vår tid. Men mitt spørsmål etter endt lesning blir likevel: Hva mener Jonas Gahr Støre egentlig?